Paracet for Poetiske Parasittar

2010-02-27T23:34:00.000+01:00

Her skjer det svært lite for tida, men kik heller her:
http://retrogarde.org/

Laurdag 29. mars kl. 18.00 blir det lansering på Senter for frie kunster av:

2008-03-25T21:14:00.012+01:00

SVALENE I LISBOA

av
Ronny Spaans

Omtale av boka:
"Svalene i Lisboa" plasserer Ronny Spaans både i ein nynorsk poesitradisjon og i ein større europeisk fellesskap, med Elena Sjvarts og Bella Achmadulina i Russland og Derek Mahon i Irland som tilknytingspunkt – alle representantar for ein ubroten klassisk orientert lyrikktradisjon i utkanten av Europa, som har fornya seg i samsvar med ein samtidig, modernistisk poetikk. Med vekt på bilete, rytme og forteljing står Spaans fram som eit friskt pust i norsk lyrikk

Presentasjon av lyrikaren:
Ronny Spaans er fødd i 1976 og oppvaksen i Brønnøysund. Han har budd i Nederland, Portugal og Spania. Han er medarrangør av poesikveldane på Senter for frie kunster og skribent i avisa Dag og Tid og doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo. Han har publisert artiklar og dikt i "Aorta", "Bokvennen", "Lyrikvännen" og "Norsk Litterær Årbok" og har redigert ei nyutgåve av Emil Boysons Europeisk poesi (2006). I år er han medredaktør av ei essaysamling til hundreårsminnet åt Olav H. Hauge. Med Svalene i Lisboa debuterer Spaans som lyrikar.

Svalene i Lisboa er utgjeven på Wigestrand Forlag og kan tingast på nettsidene åt forlaget. Boka vil også vera til sals på Cafe Art'é. Fyrste del av boka inneheld ein diktsuite med tema frå Portugal, "Skisser frå Portugal". Desse og andre dikt vil bli lesne opp under arrangementet, som vil ha eit portugisisk preg: Portugisisk vin vil vera til sals og portugisiske smårettar vil bli serverte.

_____________________

Frie Kunster Galleri & Café Art'é

St. Olavs gt. 7, 0165 Oslo

Opningstider: Tys.- Fre. kl. 12- 23, Laur. 12- 01, Sun. 12- 17, Mån. stengd

"Minne om ei underlig bevertning" - Elena Sjvarts på norsk

2008-03-13T23:31:00.001+01:00

Bokmelding som stod på trykk i Dag og Tid, februar i år:

I 70- og 80-åra fekk Elena Sjvarts ikkje trykt dikta sine i Russland. I dag er ho Russlands største lyrikar og omsett til mange språk. Like før jul kom eit utval av dikta hennar på norsk, attdikta av poeten Jo Eggen. Samlinga føyer seg inn i serien Stemmens kontinent på Cappelen forlag og er gjeven tittelen Minne om ei underlig bevertning. Stemmens kontinent er eit rosverdig initiativ til å samle vidgjetne internasjonale diktarinner frå det 20. hundreåret i ei norsk attdiktingsrekkje. Dikta til den jødisk-ukrainske Sjvarts, ein lyrikar i nobelprisklassen, blir skildra som nybarokke komposisjonar og møtepunkt for vidt ulike impulsar. Historiske hendingar, religiøse symbol og refleksjonar og personleg-eksistensielle røynsler går saman og formar medrivande og forundrande leseopplevingar. Her får vi servert dei underlegaste forteljingar, frå skildring av rusen av å drikke brystmjølk til lovsyngjing av ei søppeldynge:

Kor finn eg vel krefter til å synge om deg, fagre dynge!
Om korleis du ligg strødd mot solnedgangen med bustehovudet ditt
og i den tunge tunge vomma di
sett katten klørne som ein pianist i kjole og kvitt.
Kledd i rotne speglar over det heile, med sprekkar
der malurten veks høgt,
er du som Venezia, men endra betre, katten
syng gondoliersong så det søkk.

Visjonær dikting
Elena Sjvarts høyrde til undergrunnslitteraturen i det gamle Sovjet. Men likevel er dikta hennar frigjerande tomme for tidsbunden politisk agitasjon og samfunnskritikk. Det er det religiøse og visjonære som er nerven i dikta hennar, og det gjer dei like aktuelle for nordmenn i dag som for russarar for tretti år sidan. Dei er likevel politiske i den tydinga at alt litterært og kunstnarleg arbeid har eit politisk aspekt ved seg, om så det ikkje kjem til uttrykk i ein eintydig partipolitisk bodskap. Det opposisjonelle ved undergrunnslitteraturen som ho var ein del av, låg heller i det at dei gjekk utanom dei stivna sosialistiske klisjéane åt statslitteraturen og søkte attende til ein visjonær mellomkrigslitteratur, den såkalla russiske sylvalderdiktinga som kommunistiske kulturbyråkratar hadde fått viska ut av historiebøkene. Marina Tsvetaeva og Osip Mandelstam var dei nye namna, medan ingen brydde seg lenger om den futuristiske pappskallen Majakovskij, som Josef Brodskij kalla denne feira sovjetkanoniserte lyrikaren, ikkje utan lidenskap og ærekjensle på vegner av diktekunsten, som er så typisk for russarane.
Men dikta hennar er ikkje visjonære i den tydinga at dei er reinska for attkjenning og daglegdagse tilvisingar. Russisk poesi går på tvers av skilje og littaturhistoriske liner som vi i Vesten er opplærde og disiplinerte i. Kvardagslege hendingar flettar seg saman med syner og openberringar: Ei barnvogn blir ein åstad for død og oppstode og føflekkane på huda åt diktar-eget blir eit astrologisk kart. Sjvarts eksperimenterer for å utvide erkjenninga av det realistiske, den reelle eksistensen vår, ho går aldri over i surrealisme. Den modernistiske lyrikken hennar er spleisa med ein versifikatorisk virtuositet. Ho dyrkar ein balansekunst som kjenneteiknar stor poesi.

Norske parallellar
Finst det norske parallellar til diktinga hennar, kan Georg Johannessen, som Jo Eggen jamfører henne med i etterordet til utvalet, eller vår samtidige Øyvind Rimbereid nemnast. Den sistnemnde er kjend som talsmann for ein topografisk lyrikk, ei dikting som har kulturell, historisk og geografisk lærdom knytt ein stad eller eit område som utgangspunkt. Han har, forutan om å syngje om Nordsjøen og sitt Stavanger, skrive eit langt forteljande dikt om heimstaden til Sjvarts, "St. Petersburg-vatn", den byen svært mange dikt hos henne krinsar om. Her er vi ved eit sentralt punkt ved poesisynet hennar, og ved all stor poesi: landskapet som uttømeleg kjelde til poetisk inspirasjon. Men likskapen med Rimbereid er ikkje attkjennande ved fyrste gongs lesing. Ulikt sine norske diktarbrør er ho både meir hardkokt, med omsyn til den dramatiske og hendingrike soga åt St. Petersburg, og meir audmjuk, med omsyn til tru og tradisjon, til religiøse forteljingar og folkelege segner.
Interessa hennar for heimstaden må ikkje knytast til den romantisk-modernistiske førestellinga om landskapet som berar av ei indre uforløyst diktarånd eller av urørde barndomsminne – ein idé utbreidd i norsk litteratur. Liksom hos Rimbereid handlar det om ei usentimental og klassisk-antikk tilnærming til landskapet. Sjvarts rører seg på overflata utan å bli overflatisk. Dikta hennar kan liknast med bilete, heraldiske og alkymistiske emblem og russiske ikon med symbol og teikn frå vår eiga samtid. Eit døme er diktsuiten "Usamanhengande forteljing om ei kommunal leiligheit" som dominerer i utvalet åt Jo Eggen. Husværet er eit bilete på byen St. Petersburg og buarane er tre menn frå ulike trusamfunn i byen, kristendomen, jødedomen og islam – eller jødisk kabbalisme og islamsk sufisme som den spiritualisme orienterte Sjvarts kallar det. Dikta hennar er rike på dulde referansar til mystikk og religion. Det gjev dei ein magisk dåm, stundom på grensa til det esoteriske.
Men sambandet mellom norsk og russisk kulturforståing sluttar likevel ikkje her. Skandinavar kan kjenne oss att i førestellingsverda til den peterburgske volva. Vi nordbuarar er høyrer etter klassisk gresk førestelling til det mytiske landet Hyperborea. Sjølvforståinga åt norske og russiske hyperbearar er ikkje ulikt når det kjem til stykke. Landskapet vårt er skint og berrt og det same pregar synet på oss sjølve. Sjølvbilete knytte til robuste plantar har norsk litteratur flust av, eit døme er Olav H. Hauge og finntoppen. Sjvarts ser seg sjølv som eit "blomedyr", ein "elena arborea" som "held til i det iskalde Hyperborea, / i mursteinshagar der, gras av stein".

Norrøne gudar stikk av med premien

2007-09-20T23:50:00.000+02:00

Bokmelding eg hadde på trykk i Dag og Tid i sumar:

Juryen for stor nordisk litteraturtevling forsynda seg mot avtala spel og vedtekne liner i norsk litteratur då dei kåra vinnaren. Den norske vinnaren av Cappelens store nordiske konkurransen om beste samtidsroman vart ingen ny Dag Solstad eller Kjell Askildsen, men Cornelius Jakhelln og boka hans, Gudenes fall. Det kom uventa på norske kritikarar: Manuset hans har tidlegare vore refusert på norske forlag, diktsamlingane utskjelte i bokmeldingar og, ikkje minst, mannen har ein urein bakgrunn: han høyrer til black metal-miljøet. Attpåtil er handlinga for romanen lagd til den norrøne gudeverda, eit emnet som sume meiner er meir historisk enn samtidig og såleis ikkje i samsvar med ordlyden for den prestisjefylte konkurransen med den spektakulære prisen sin: Ein halv million i premie, bokutgjeving i alle nordiske land og manuset som medlemsbok i Cappelens bokklubb. Ikkje rart at namnet på vinnaren vekte undring hos litteraturfolk. Boka har fått ei rad rosande meldingar, sume ikkje utan ein ironisk bismak, elles har det rådd ei flau togn hos kritikarane.

Ragnarok
Som tittelen ymtar om, handlar romanen om dei germanske gudane og dei siste dagane deira, før fallet – før ragnarok. Lesaren blir bombardert med namn, mytar og segner frå den norrøne fortida. Vi blir kjende med verda deira deira gjennom hovudpersonane, Odin og sylvdvergen Hornbore, som er forfalne til dekadanse. Dei nyt dagane på balkongen til Odin, der dei slår tida i hel med whiskydrikking og sigarrøykjing, men dei kjenner samstundes dragnad mot ettertanke og filosofi. Det særeigne ved Jakhellns presentasjon av gudeheimen er for det fyrste plasseringa av handlinga i notid – æsene og vanane forsvann ikkje då Noreg og Island vart kristna for tusen år sidan, men flytte til eit eksilvalhall under jorda, der dei planlegg atterreisa til Island og Noreg i år 2000 – og for det andre det låg- og populærkulturelle innslaget. Ein sal i eksilvalhall heiter "Svinesti", og der oppfører dei gamle gudane våre seg som ein gjeng tenåringar. Dei kranglar, festar, ranglar, bannast, drikk og har sex. Ja, dei kan ikkje eingong tala riktig. Romanen er forfatta på ein ljodrett skrivemåte som avslører talefeilane åt gudane: Dei uttalar kj-ljoden som skj-ljod. Saman med ein utstrekt bruk av bad taste-humor gjer det den fire hundre siders lange boka til ei prøving å koma igjennom. Dei mange scenene med flathumor freistar lesaren til å leggje boka frå seg.

Åsatru og kristendom
No melder den eine fordomen etter den andre seg. Her møter vi så endeleg forfallet i norsk litteratur: Ein diktar med eit pubertalt, provokativt og svart-kvitt syn på livet, det heilsvarte som medisin mot det kvite og med ein lærkledd Odin som føregangsmann. Men slik er det ikkje. Jakhelln er meir nyansert og mangfaldig enn som så. Dessutan er ikkje boka eit portrett av black metal-miljøet, liksom ei rekkje andre romanar som har kome ut dei siste åra. Jakhelln har breiare interesseområde – ein bakgrunn både som doktorgradstudent og black metal-musikar – og boka hans er ei oppkome av all slags sjangrar, tema og stilartar. Sant nok kan dei innvigde i black metal finne løynde referansar i romanen, men ho er like rik på tilvisingar til litteratur- og filosofihistorie. Her er mange kapittel som inneheld reine diskusjonar over klassiske filosofiske problemstillingar. Endåtil Odin er merkt av same hybride samansetjinga som romanen han opptrer i: Han blir framstelt som ein raffinert feinschmecker av klassisk musikk, med Wagner og Geirr Tveitt som favorittar, men samstundes elskar han å opptre på stand-up-komediane i "Svinesti" med smaklause anekdotar, og i løynd lyder han på "blækk føkking sjittmetell". Romanen framsteller heller ingen kamp mellom åsatru og kristendom. Odin står fram som ein etisk forkjempar for den antikke stoisismen, og hovudfienden i boka er sjølv frå den norrøne fantasiheimen, dvergen Regin som vil bytte ut dei syndige menneska med kontrollerbare robotar, ”biontar”. Det sistnemnde, saman med den ortofone, futuristiske språkforma, knyt boka dessutan opp mot ein annan populærkulturell sjanger, science-fiction-litteraturen.

Komisofien
Undertittelen på tittelsida, "sagaroman", kan gje feil assosiasjonar. Her finst ikkje spor av den korthogde og underfundige humoren i dei islandske ættesogene. "Sagafarse" eller "sagatravesti" er meir dekkjande etikettar. Det er skratten åt narren som er det sentrale for Jakhelln. Kapitlet 44 (s. 200) set den sære blandinga av seriøs filosofi og rå humor i eit større perspektiv. Odin har ordet og gjev oss den overordna planen for boka, "komisofien". "Å virkeli filosofere", fortel Odin på ljodhermande oslomål, "består i å håne og latterlijøre visdommen", og "er de ikke nettopp va jei har jort i Svinesti, å håne visdommen me humor, å håne humoren me visdom". Det er mykje hos Jakhelln som kolliderer med den norrøne kultur om vi jamfører førestellingsverda hans med tankeheimen i dei opphavlege eddakvæda, men vi kan ikkje skulde han for gjøn og ap med gudane. Primitiv og grov narreskap var ein like viktig del av norrøn kultur som den høge visdomen i Håvamål. Mellom det rike mytestoffet som Jakhelln auser av, finst segnene om Loke som skapar seg om til ei merr og parar seg med ein hingst og om Tor som kler seg ut som ei brur – den kjende ”Trymskvida”. Desse historiene er så godt innarbeidde i Gudenes fall at ein skulle tru at dei var Jakhellns komiske påfunn og ikkje faktiske forteljingar frå Edda. Låtten inngår i eit mytisk rituale som har til mål å tryggje den vitale krafta i livet.

Norrøn mytologi
Det faktum at Jakhelln fører den norrøn kulturen på banen att, er rosverdig. Den gamle fortida vår har fungert som rik inspirasjonskjelde for norske kunstnarar og forfattarar opp igjennom tidene – ikkje minst for den nynorske bokheimen – og kvifor skulle ho ikkje vera like brukande i dag? "Torslyftet" var den nemninga diktaren Olav Nygard sette på visjonen sin om ein norrøn renessanse i norsk dikting. Men det er heller tvilsamt om han ville kjent seg att i det ureine og kaotiske universet til Jakhelln, endå han nok hadde nikka godkjennande til bruken hans av heilnorske ord som "heimsrommet" og "overheimen". Det er likevel gledeleg at black metal-miljøet – som er marginalisert i det norske litteraturfeltet, men som med heile populærkulturen for auga, er det største kulturelle eksportproduktet til Noreg – har teke vare på kulturarven vår og evna å fostre ein diktar med ei slik skriveglede og slike imponerande kunnskapar om klassisk og norrøn historie. Jakhelln gjenfortel så mange av dei klassiske mytane i boka at ho – med den store appellen og utbreidinga ho har i kraft av den nordiske romankonkurransen – tener som ei framifrå og humoristisk innføring i norsk kulturhistorie for unge lesarar. Det er den skamdjerve omgangen med konvensjonar og sjangrar, sameininga av det høg- og lågkultur, atterskapinga av norrøne forteljingar i vår tid som gjer Gudenes Fall til ei god leseoppleving. Jakhelln syner oss at vegen frå populærkultur til klassisk danning er stuttare enn vi trur. Ulukka i dag er at mange alvorsame og pietistiske litteraturfolk forlesne på litteraturteori tolkar omgrepet samtidslitteratur som litteratur skrella for historisk innhald. Det er sjølvsagt heilt misforstått. ”Samtid” går på levetida åt forfattaren, ikkje tidshandlinga for forteljinga. Gudenes Fall er dessutan ein for eksperimentell og urein komedie til å kunne gå under merkelappen ”historisk roman”.

Familien Falcao-Spaans utvida

2007-06-21T23:30:00.001+02:00

2. mai kom Stefan Oliver til verda!

En kortfattet beretning om versifikasjonens historie i norsk poesi

2007-06-21T23:24:00.000+02:00

Ein amerikansk litteraturvitar har ansvaret for utgreiinga av den formalistiske poesien i eit større litterært oppslagverk. Her er min rapport som ho kjem til å nytte som utgangspunkt for omtala av norsk poesi:

Den eldste bevarte litteraturen i Norge er runene, hvorav noen få har reminisenser av diktning med bokstavrim og fast rytme. (Den eldste norske runeinnskriften, ordet "raunijaR" på en spydspiss, dvs. "røyner, erfarer", dateres til 200-tallet.) De eldste overleverte diktene i den norrøne poesien, den ledende diktekunsten i skandinavisk middelalder, stammer fra 800-tallet. Den norrøne diktekunsten deles inn i to hovedgrupper: skalde- og eddakvad. Den kunstferdige skaldediktningen er som regel skapt i et strengt og komplisert metrisk mønster, for eksempel versemålet "dróttkvætt", mens eddadiktene følger et noe enklere versemål, med former som "fornyrðislag" og "ljoðaháttr". Skaldekunsten var en poesi for en elite – tilhørerne måtte kjenne til de intrikate verse- og metaforkodene bak diktene for å kunne forstå den – og den var bygd opp omkring enkeltlydsrim, stavrim, dvs. alliterasjon. Men den norrøne diktekunsten representerte ikke et stivnet formverk. Til en viss grad var denne "idretten", som den ble kalt, åpen for individuelle tolkninger når skaldene kaptes om det beste kvadet – en kjensgjerning som ble oppfatttet ganske forskjellig av dens utøvere. Både diktene og navnet til den norske skalden Øyvind Finnsson Skaldespiller (ca. 920–990) kan forståes i lys av denne tevlingskulturen. Det finnes dikt med stavelsesrim, enderim, hos de norrøne skaldene. Ifølge den norske filologen Hallvard Lie (1905–1995) og hans Norsk verslære (1967) synes skandinaviske skalder å ha vært tidligere ute med fulltonende enderim enn diktere i andre europeiske land. Et eksempel er kvadet "Höfuðlausn" av Egil Skallagrimsson (ca. 910–990). Men bruken av enderim, "runhending" på norrønt, evnet aldri å ta opp konkurransen med stavrimet. Først i høymiddelalderen ble enderimet den herskende rimformen i Norge, samtidig med at den fremmede, men svært populære romanske balladediktningen ble den dominerende versesjangeren, datidens sanglyrikk. Den følger en mer romslig bruk av enderim, ofte assonans, og en ufast og mobil rytme, og består av to- eller firelinjede strofer med eller uten omkved. Edda- og skaldekvadene finnes bevart i middelalderske avskrifter av norrøne tekster. Den yngre Edda (ca. 1220) av Snorre Sturlason (1178/9–1241), en lærebok i skaldskap, har i særdeleshet vært en viktig kilde for vår forståelse av norrøn diktekunst. Balladediktningen, som opprinnelig var en kunstdiktning forfattet av diktere som vi ikke lenger vet navnene på, holdt seg levende gjennom århundrene i folkediktningens muntlig fortellertradisjon og ble hovedsakelig nedskrevet på 1800-tallet. Det norske skriftmålet gikk tapt i senmiddelalderen da Norge ble en del av det danske kongeriket og dansk ble offisielt språk.

I tidlig nytid, i renessansen og klassisismen, da skaldekunsten var gått i glemmeboken og folkediktningen stort sett forble uutforsket, oppstod den felles dansk-norske kunstdiktningen. Den hadde nær kontakt med samtidspoesien i andre europeiske land, særlig Tyskland, og var del av en ny interesse for den antikke kulturen, med blant annet gjenreisningen av greske og latinske versformer på programmet. Utfordringen i denne sammenhengen var hvordan latindiktningens kvantiterende rytmikk skulle gjengis på moderne europeiske språk. Det verssystemet som diktere til da hadde sognet til, var aksentverset, det vil si en versdiktning basert på et fast antall aksenter eller takter, men et vilkårlig antall stavelser, såkalt "fri versfylling". Den mest populære versformen innen aksentverset i denne tidsperioden var den enkle og allsidige knittelen. Det finnes eksempler på både fri og bunden knittel i dansk-norsk poesi. Den sistnevnte er et produkt av humanistenes søken etter en moderne ekvivalent til latindiktningens funksjonelle og strengt metriske formverk, men tilpasset prosodien i deres egne morsmål. Den bundne knittelen var tuftet på stavelsestellings-prinsippet, eller det syllabiske prinsippet, som kom til å bli grunnregelen for diktning på søreuropeiske språk, men som snart ble funnet ubrukelig av nordeuropeiske lærde. Det er den tyske poeten Martin Opitz som har fått æren for oppdagelsen av det prinsippet som skulle vise seg å være skreddersydd for versbygning på de germanske språkene: aksentprinsippet med den aksenten eller takten som styrende faktor gjennom en stavelsestellende verslinje. Aksentprinsippet eller det såkalte aksentsyllabiske verset må ikke forveksles med det tidligere nevnte aksentverset. Det førstnevnte er benevnelsen på den nordeuropeiske tolkningen av det klassiske metriske verssystemet og står i opposisjon til det eldre aksentvers-systemet. Adjektivet "aksentsyllabisk" røper forskjellen: Der de gamle grekerne og romerne opererte med en kvantiterende rytme, det vi si måling av lengden på stavelsene som styrende prinsipp for den minste rytmiske enhet i verslinjen, versfoten, der byttet nordeuropeiske lærde ut den kvantiterende med en aksentuerende rytme: måling av betonede og ubetonede stavelser som versfotens konstitusjon. Fra nå av forholdt diktere seg ikke lenger til et fast antall takter og et vilkårlig antall stavelser, slik som under aksentversets dager, men et regulert system av både et fast antall trykksterke og trykksvake syllaber eller stavelser, og lot verslinjen bygges opp av greske versføtter som jamben, troken og anapesten. Opitz introduserer tanken om det aksentsyllabiske verset i Buch von der Deutschen Poetery (1624). I senere tid er det imidlertid klart at Opitz ikke har patent på dette funnet. Han lærte teorien å kjenne gjennom skriftene hos den nederlandske nylatinske poeten Daniël Hensius. Dessuten fantes det en bevissthet om aksentprinsippet i dansk-norsk poesi allerede før Opitz. I 1606 anbefalte den danske professor Hans Stephanius sin venn og tidligere elev, den norske kansleren og dikteren Jens Bjelke (1580–1659), å ta avstand fra den gamle versteorien, og slutte seg til det prinsippet som han mente burde legges til grunn for innførselen av antikkens versformer i Norden: Den "kjetteriske idéen" – som han skriver fullt bevisst det revolusjonære ved sin oppfatning – om en prosodi basert på trykksterke og trykksvake stavelser, altså aksentprinsippet. Hallvard Lie kaller dette brevet "et av de mest selvstendige og begavete skrifter om metriske materialer som har sett dagens lys i Norden siden Snorres Edda". Den som må regnes for aksentprinisippets grunnlegger i dansk-norsk diktning, er likevel ingen teoritiker, men en praktiserende poet: Anders Arrebo (1587–1637). Han kan med like stor rett kalles den norske som den danske kunstdiktningens far. Det aksentsyllabiske verset ble lagt til grunn for anvendelsen av gjenoppdagede greske og latinske versformer som heksametret og distikonet, i tillegg til anvendelsen av populære versformer som oppstod i renessansen, aleksandrinen og sonetten – eller klingdiktet som den ble kalt.

På 1700-tallet mottok en gruppe dansk-norske diktere impulser fra den tyske dikteren F. G. Klopstock som var bosatt i København – en av opphavsmennene til frie vers på det germansk språkområdet. Idéen om frie vers fikk han fra den antikke odediktningen og især den bibelske diktningen og Davidssalmene. I likhet med Klopstock fremmet denne gruppen en direkte kontakt med de rene greske og latinske versformene, altså uten rim, men fikk ingen videre innflytelse på samtiden. Et eksempel på deres bestrebelser er "Ode til Brugdom og Brud" av nordmannen Peder Christopher Stenerson (1723–1776).

1800-tallet, romantikkens og nasjonalromantikkens litterære periode, var en stor stilfornyelse og blomstringstid for norsk lyrikk. Ikke bare ble renessansens og klassisismens kunstdiktning tatt vare på og videreutviklet, men en rekke nye versformer kom i bruk. Romantikkens store fortjeneste er gjenoppdagelsen av den norrøne diktekunsten, edda- og skaldekvadene, og folkediktningens middelalderballader og andre versemål som baserer seg på det gamle aksentverset, for eksempel nystevet og slåttrimet. Interessen for diktningen hos det brede lag av folket, "det nasjonale gjennombrudd", gikk hånd i hånd med interessen for norsk språk. Ivar Aasen (1813–1896) skapte landsmålet (senere kalt nynorsk) på grunnlag av norske dialekter i jevnførelse med gammelnorsk. Hans målform kom til å bli offisielt skriftspråk i landet ved siden av riksmålet (bokmålet), den fornorskede versjonen av dansk skriftmål, og virket som en forløsende kunstnerisk kraft på mange dikterspirer fra bygdene. Man skal passe seg for generaliseringer. En kan lett tro at landsmålsdikterne hadde en særskilt affinitet til norsk folkediktning, mens riksmålsdikterne først og fremst dyrket den europeiske kunstdiktningen – den såkalte motsetningen mellom naturdikt og tankedikt. Forklaringen er nok gyldig for mange forfatterskap, men danner ingen hovedregel. Riksmålsdiktere som Johan Sebastian Welhaven (1807–1873) og Jørgen Moe (1813–1882) ble sentrale aktører når det gjaldt overføringen av folkediktning til skriftkulturen, mens Ivar Aasen lyktes i å gjenskape de norrøne kvadenes kunstferdige og intrikate rytmiske mønster på landsmål. Mesterverket innen moderne stavrimdiktning er hans monumentale "Gamle Norig" på "fornyðislag". Eksempel på moderne "málaháttr" er hans "Haraldshaugen", mens en impresjonistisk parafrase over "dróttkvætt" finner vi i riksmålslitteraturen, hos Henrik Ibsen (1828–1906) og hans "Ørnulfs drapa" (dvs. drápa på norrønt).

I samme periode virket den allsidige og innovative poeten Henrik Wergeland (1808–1845), som ved siden av å skrive i folkelige, klassiske og nyskapte versformer introduserte frie vers i norsk lyrikk. På slutten av århundret ble dette initiativet fulgt opp av Ivar Mortensson-Egnund (1857–1934) og Sigbjørn Obstfelder (1866–1900) og videreført i begynnelsen av 1900-tallet av Kristofer Uppdal (1878–1961) og Henrik Rytter (1877–1950) i deres samlinger av ekspresjonistiske dikt. "Frie vers" er en vanskelig term. Verslærer fra 1900-tallet karakteriserer den ubundne diktningen som "frie rytmer" og reserverer begrepet "frie vers" til en friere variant av den bundne formen, der taktantallet varierer vilkårlig fra verslinje til verslinje. Det er ifølge den klassiske verslæren feilaktig å tale om "vers" i forbindelse med en dikterisk rytme som ikke lenger er taktmessig dirigert. Et annet spørsmål er om "frie vers" virkelig har så mye mer forløsende effekt på dikterens skaperkraft enn bunden diktning. Det temaet faller utenfor rammen for denne korte skissen over den norske verskunstens historie. Det er likevel ingen hemmelighet at det er like, om ikke mer krevende å skape en meningsfull plassering av ord innenfor et originalt typografisk arrangementet, som å produsere kvalitetsfulle dikt i bunden form. Like mye som rimparene i et metrisk dikt skal linjedelingene i frie vers understreke kjerneordene, altså være motivert av en poetisk og ikke en syntaktisk funksjon, det vil si som en markering av en side- eller hovedsetnings avslutning. Innenfor det metriske verset er enjambementet det effektive virkemiddelet til å skape oppbrudd i verslinjen og fremheve kjerneord, mens bevisstheten om en spenning mellom verslinjens fonetiske takter og metriske trykk, birytmikken, er det fruktbare variasjonsfremkallende remedium mot en monoton rytme. Det gjør at to verslinjer som skanderes likt, likevel kan ha helt ulik tone. Og, forøvrig, en streng metrisk prosodi kan paradoksalt nok ha like forløsende virkning på underbevissthetens frie tanke- og stemningsassosiasjoner. Den dyktige poeten vil oppleve at "rimfunn" forekommer oftere enn rimnød og rimtvang. Frie vers byr dessuten på hindringer som det metriske verset ikke kjenner til. Den kan fortape seg i sin rikdom av stiliserte, bruddskapende virkemidler og av fortolkningsmuligheter ved diktopplesningen, slik at den ender opp som et formbrudd for formbruddets skyld, en "affektert prosa" som Hallvard Lie kalte det. Det er myte at frie vers er mer "naturlig" enn diktning i bunden form. En annen viktig side ved drøftningen av formeksperimentet, som vi ikke må miste av synet, er det litteraturhistoriske perspektivet. Det er reduktivt og ahistorisk å vende tilbake til og undersøke en sammensatt, eldre litterær periode med kun to versifikatoriske kategorier i begrepsapparatet: vers i bunden og ubunden form. Verskunsten er et rikholdig magasin av forskjellige strofer og metriske mønstre med ulike opprinnelser og bruksområder som følgelig har sine egne signaleffekter. Som sagt er det fristende å forstå nynorskpoesien i lys av romantikkens nye interesse for folklore og folketradisjoner. Når landsmålsdikterne bevisst søker tilknytning til versformer typiske for andre tradisjoner, må man imidlertid utvide horisonten fra det nasjonale til det internasjonale, og blande folkediktningens med kunstdiktningens sfære. Jeg har allerede nevnt Ivar Aasen og hans gjenskapelse av norrøn skaldskap. For Kristofer Uppdals vedkommende måtte valget av den italienske sonetteformen som uttrykksmiddel for sitt urolige og moderne sinn i suiten "Håløygske sonettar" fra Altarelden (1920) virke like oppsiktsvekkende på samtidens landsmålspublikum som hans diktning i frie vers fra samme samling. Og det er et tankekors at dikteren Olav Nygard (1884–1924), med sin bakgrunn i folketradisjoner i den avsidesliggende Modalen, valgte den strenge og intrikate oktaven som egnet uttrykksmiddel for sine ekstaser og visjoner. Både det intrikate metriske mønsteret og de dristige assosiative tankesprangene i metaforikken i diktene hans har større grad av kunstferdighet og artisteri enn for eksempel mange av diktene hos den samtidige riksmålsdikteren Olaf Bull (1883–1933), som vanligvis blir betraktet som sin samtids vanskeligst tilgjengelige lyriker.

Introduksjonen av frie vers i begynnelsen av 1900-tallet fikk likevel ingen videre innvirkning på samtiden. I første halvdel av 1900-tallet var den toneangivende lyrikken i Norge skrevet i bunden form. Først på midten av 1900-tallet ble den metriske lyrikkens dominans utfordret. Dikteren Rolf Jacobsen (1907–1994) gav ut den skjellsettende samlingen Ord og jern (1933) som blir betraktet som introduktør av den moderne tidsalder i norsk poesi. Overgangen til frie vers skjedde ikke uten konflikt. Det sies at modernismen kom sent til Norge, og den såkalte "tungetaledebatten" (1954) er en viktig begivenhet i denne sammenhengen. Den startet med at autoriteten i norsk poesi på den tiden, Arnulf Øverland (1889–1968), kritiserte formoppløsningen hos yngre poeter. I ettertid er det klart at debatten ikke bare stod mellom tilhengere og motstandere av frie vers. Dikteren Claes Gill (1910–1973), som polemiserte mot Arnulf Øverland, hadde T. S. Eliot og W. B. Yeats som forbilder og var talsmann for en poesi som plasserte seg i spenningsfeltet mellom talerytme og fast metrisk takt. Han blandet også tradisjonelle rimpar med halvrim og assonans. Den samme mellomposisjonen finner vi hos Emil Boyson (1897–1979) og Gunnar Reiss-Andersen (1896–1964).

I tiårene etter denne debatten fikk frie vers stadig større utbredelse, slik at diktning med klang og versrytme mer og mer ble en sjeldenhet i norsk lyrikk. En viktig årsak er fremstillingen av modernismen i norsk litteraturhistorie. Oppfatningene av at modernismen kom sent til Norge og at frie vers er modernismens viktigste kjennetegn, er ennå levende blant norske diktere og forlagsfolk. Denne misforståelsen kulminerte i diktantologien Moderne norsk lyrikk (1985), som den store autoriteten i norsk poesi fra 1970-årene og fremover, Jan Erik Vold (f. 1939), redigerte sammen med Kjell Heggelund (f. 1932). I dette autoriative oversiktsverket over norsk modernisme finnes det ikke et eneste vers i bunden form. Den dikteren som det ble gjort størst urett mot, er trolig Olaf Bull, den store nyskapende norske dikteren i første halvdel av 1900-tallet. Han gikk aldri over til frie vers selv om han vanket sammen med europeiske avantgardister i København og Paris. Først etter kritikk fra sentrale skandinaviske litteraturvitere utstyrte Vold og Heggelund senere utgaver av antologien med undertittelen "frie vers 1890–1980". Sant nok fantes det en gruppe diktere som fortsatte å skrive på rim og rytme etter tungetaledebatten – på bokmålssiden, arvtagerne til Herman Wildenvey (1885–1959), Olaf Bull og Arnulf Øverland – André Bjerke (1918–1985), Inger Hagerup (1905–1985) og Jens Bjørneboe (1920–1976) – og på nynorsksiden etterfølgerne til Olav Nygard og Olav Aukrust (1883–1929) – Halldis Moren Vesaas (1907–1995) og Jakob Sande (1906–1967) og delvis Olav H. Hauge (1908–1994). Men selv om de nådde ut til et stort publikum, ble de betraktet som representanter for "det gamle" i norsk litteratur. Vår tid preges av et manglende samsvar mellom den institusjonaliserte diktsmaken og poesien hos det lesende publikum. Det er symptomatisk at den bestselgende lyrikeren i Norge i dag, den nordlandske visedikteren Helge Stangnes (f. 1936), ikke nevnes hos Oslo-kritikerne.

Situasjonen hos den yngre diktergenerasjonen er stort sett uendret. Språkpoetene med sin neo-avantgardistiske agenda dominerer i det norske lyrikklandskapet. Samtidig har en ny generasjon akademikere dukket opp med en fornyet interesse for verslære og metrikk. I motsetning til den gamle modernisme-generasjonen og dens affinitet til kaos og bohemtilværelse og motvilje mot lover og regler – de fornektet enhver kontakt med versifikatoriske teorier – har disse nye metrikerne, som samler seg rundt nettverket Nordmetrik, i likhet med sine neo-avantgardistisk diktproduserende søsken, intellektualisme, strukturer og konstruksjon som grunnprinsipper for sin virksomhet. Metrikere som Eva Lilja (f. 1943) fra Sverige og Frank Kjørup (f. 1970) fra Danmark og norske Sissel Furuseth (f. 1971) har i artikler og lærebøker gjennomført en drastisk omfortolkning av den klassiske metrikken ved å gi frie vers en sentral plass i verslæren. Det kan høres ut som en umulighet, en antitese, men ved hjelp av Roman Jacobsens formalisme, lingvistikk, nyretorikk og semiotikk evner de å skape en modernismens metrikk. Heldige utfall av deres bestrebelser er overraskende oppdagelser av strenge rytmiske strukturer i vers som tilsynelatende er "frie", men som like mye må karakteriseres som kunstferdige og gjennomtenkte, samt spennende nylesninger av historisk diktning, studier av de ulike verseformenes tilblivelses- og utviklingshistorier, og eldre versemåls slektskap med nyskapte og samtidige versformer, både innenfor høy- og lavkultur. Eva Lilja påviser for eksempel den middelalderske knittelens rytmiske kontinuitet i rap og hip-hop. De er begge basert på et firetaktig skjema, en sentral rytmisk figur i germanske språk. Men et uheldig resultat er det kumultative synet på poesiens versifikatoriske historie som kan anes hos enkelte forskere innen denne gruppen: Oppfatningen av den rytmiske lyrikkens historie som en frigjørende lineær utvikling bort fra aksentverset i middelalderen med sin vekt på kollektiv tilegnelse, gjennom den tidlige nytidens til 1900-tallets metriske vers med sin deklamasjonpraksis, til det modernistiske gjennombruddet på midten 1900-tallet, oppkomsten av frie vers samtidig med overgangen fra en muntlig opplesningskultur til en stille lesning av poesi. Som en konsekvens av denne historiske fremstillingen betraktes samtidig praktisering av klassiske metriske regler med et kritisk blikk: "Äldre tiders versteknik är avpassad för högtlesning och går inte fram lika väl vid vår tysta läsning", hevder Eva Lilja. Utsagnet er uheldig normativt. Det bryter like mye med intensjonen om en deskriptiv metrikk som eldre metrikeres subjektive dommer over diktning på frie vers. Det er flere historiske kjensgjerninger som denne historiske modellen ikke tar høyde for. Allerede på 1600-tallet utviklet det seg et klart skille mellom en salme- og sangdiktning hos dikterprester og en utpreget lesepoesi hos blant annet poetene Luis de Góngora og John Donne og deres fortettede og manieristiske diktning. Dagens litteraturarena preges av tilbakekomsten av den muntlige og resiterende poesien. Man skal dessuten passe seg for en for bokstavlig tolkning av begrepene skriftorientert og muntlig poesi. Den russiske poeten Osip Mandelstam skriver i sine notater at hans kunstneriske skapelse var styrt av en stille, hviskende rytmisk fremsigelse av poesi. Frank Kjørup kommer med det sannsynlig mest kontroversielle utsagnet i forbindelse med nytolkningen av verskunstens historie. Han går tilbake til den etymologiske betydningen av det latinske ordet "versus", "vending" på norsk, og som en konsekvens av denne iaktagelsen argumenter han for linjebruddet og ikke verslinjen som den konstituerende faktor for definisjonen av poesi, og følgelig frie vers som den sanne manifestasjon av begrepet verskunst. Kjørups uttalelse står i rak motsetning til de metriske teoriene hos filologen Hallvard Lie og hans aversjon mot diktning i ubunden form, enten den gikk under termen "frie vers" eller "frie rytmer". Det skal samtidig sies at Lies konservative syn på metrikk heller ikke er uproblematisk. Han fortjener all ære for den monumentale verslæren han gav ut i 1967, til da hadde avhandlinger om metrikk så og si vært en saga blott i norsk litteraturvitenskap, og det har vel vært det siden også, bortsett fra interessen den nå opplever i kretsen rundt Nordmetrik. Og hans studier av norrøn skaldekunst er fortsatt den dag i dag stimulerende og utfordrende lesning. Men det skal ikke stikkes under en stol at hans Norsk Verslære inneholder fordomsfulle omtaler av nye formeksperimenter, innenfor bunden som ubunden diktning. Som nevnt ovenfor var den norske verskunsten ifølge han bare forbeholdt det aksentsyllabiske diktet. Andre verssystem, aksentverset og frie vers, får først sin rettferdige deskriptive behandling hos den nye generasjonen metrikere.

Poesisynet hos akademikere og diktere aktive på den litterære arena i 80- og 90-årene samt begynnelsen av dette tusenåret, tviholder altså på skriftens primat over den muntlige lyrikken. Et slikt syn på poesi har ikke akkurat stimulert til produksjon av diktning på rim og rytme hos samtidspoetene. Og tar vi diktene hos nålevende norske lyrikere i øyesyn, erfarer vi at situasjonen ikke er oppløftende. Den klassiske verskunsten opplevde riktignok en renessanse hos fem sonettediktere som stod frem i 1970- og 80-årene: Håvard Rem (f. 1959), Margaret Skjelbred (f. 1949), Jan Jakob Tønseth (f. 1947), Per Olav Kaldestad (f. 1947) og Jon H. Rydne (f. 1955). I samme åndedrag bør tre andre klassisk orienterte poeter nevnes, som hovedsakelig har arbeidet med gjendiktning: Johannes Gjerdåker (f. 1936), Geir Uthaug (f. 1950) og Erik Bystad (f. 1952). Men disse dikterne formet aldri noen litterær gruppe – slik som innflytelsesrike nyformalistiske og nyromantiske grupperinger i andre land – og ble værende i skyggen av den norske minimalisme-dominerte 1980-tallspoesien. Samme skjebne møtte to unge diktere som debuterte tidlig i 1990-årene med tradisjonsorienterte og formsikre diktsamlinger, Alexander Rubio (f. 1973) og Eirik Lodén (f. 1975). Der norsk litteratur inngikk lønnsome kulturelle felleskap med andre nordiske land i eldre tider – som nevnt med Island i middelalderen og med Danmark i renessansen og klassisismen – der synes forbindelsen med svenske litterære miljøer i dag å være konstruktiv, både for ny-avantgardistiske og nyklassisistiske grupperinger. Den svensk-norske poesigruppen av "retrogardister" er den mest vitale tradisjonsorienterte kraften i norsk poesi i dag. Fremtredende retrogardister er Håkan Sandell (f. 1962), Carl Forsberg (f. 1977), Ronny Spaans (f. 1976) og den tidligere nevnte Eirik Lodén – de to førstnevnte er svensker, mens de to siste er nordmenn. De er sentrert rundt tidsskriftet Aorta som utgis i Göteborg, har nær tilknytning til det klassisk-figurative malermiljøet i Oslo og deres diktning karakteriseres som en fruktbar balansegang mellom tradisjonell formbevisshet og et samtidig innhold. Det samme kan sies om en annen norsk lyriker som skriver dikt i bunden form og som debuterte på begynnelsen av vårt årtusen, Cornelius Jakhelln (f. 1977). Hans poesi kjennetegnes ved sin hybride blanding av klassiske versformer, guder og fortellinger fra germansk mytologi og elementer fra populærkulturen, hvor rim og rytme forøvrig aldri har opplevd noen krise.

Kilder:
Kjørup, Frank: Sprog versus sprog. Mod en versets poetik: Museum Tusculanums forlag, København 2002
Lie, Hallvard: Norsk verslære: Universitetsforlaget, Oslo, 1967Lilja, Eva: Svensk metrik: Norstedts Akademiska Förlag, Stockholm, 20

Henrik Rytter og norske ord

2007-06-21T23:15:00.000+02:00

Eit svar til ein kronikk som stod i Klassekampen, men som avisa ikkje ville trykkje (svaret mitt byggjer på artikkelen min om Rytters Shakespeare-gjendiktingar i NLÅ06):

Eg vart glad då eg las kronikken "Rytter mot Hitler" i Klassekampen 26. april. Stykket var skrive av Sindre Hovdenakk og handla om stridsskriftet "Norden har ordet" (1937) av målmannen, lyrikaren og attdiktaren Henrik Rytter (1877–1950) – "en av de ytterst få norske skribenter som på 1930-tallet satte hele sin litterære og politiske prestisje inn på å ta et grundig oppgjør med nazistenes tankegods", som Hovdenakk med rette poengterer.
Hovudtemaet til Rytter i "Norden har ordet" er hyllinga av den nordiske ånda. Hovdenakk legg fram både dei positive og negative fylgjene som dyrkinga av det nordiske får hos Rytter. På den eine sida viser Hovdenakk korleis Rytter forstår det nordiske i opposisjon til vikingånda hos nazistane, og på den andre sida korleis Rytter går for langt i hyllinga av det nordiske og held folket i Norden for naturgjevne garantistar for menneskerettane og fredssaka. Det sistnemnde skulle ikkje vera ukjent for nordmenn i dag. Her er eg samd med han. Men eg tykkjer Hovdenakk handsamar Rytter urettvist når han skil det politiske synet frå målføringa åt diktaren og held det politiske engasjementet fram som eit gode trass i den "arkaiske og tungt dialektbaserte" språkbruken hans, som "ikke akkurat letter bruksverdien".

For mange i dag kan nok språket til Rytter synast "esoterisk", som Hovdenakk skriv, men i mellomkrigstida var det fullt i samsvar med den rådande ideologien i målrørsla. Det var ikkje ein sideeffekt, men sjølve grunnlaget for det politiske synet deira. Norskdomstanken skulle synast både i klangen og tydinga åt orda, og bruken av eit særnorsk eller urnordisk ordtilfang var såleis ikkje ureflekterte restar av heimemålet åt forfattaren, men var hovudtanken i norskdomsprogrammet som desse diktarane hadde med i bagasjen frå folkehøgskulen og som dei fremja både i poetiske tekster og meir saksorienterte prosaverk. Dette galdt like mykje typiske folkehøgskuleskaldar som Henrik Rytter, Olav Aukrust og Olav Nygard som seinare generasjonar nynorskdiktarar med veikare tilhøyrsle til folkehøgskulen, til dømes Aslaug Vaa, Tor Jonsson og Olav H. Hauge. Mange av dei særnorske orda kan heller ikkje heimfestast til målføra åt diktarane, men er lån frå den munnleg overleverte folkediktinga, frå stev, segner og balladar. Og storparten fann dei i ordboka til Ivar Aasen. Særnorske ord vart ikkje haldne for "tunge og arkaiske", men sjølve dei livskraftige berarane av nordisk ånd som synte linene attende til Draumkvædet og Edda-diktinga. Bruksverdet låg like mykje i klangen som i det orda reint konkret tydde.

At ein kritikk av nazismen med bakgrunn i det nordiske vart skriven av ein målmann, var såleis ikkje tilfelleleg. Misbruken av det nordiske hos nazistane tok målmenn ille opp, for det råka kjernen av arbeidet deira, det vitalistiske synet på språk og litteratur, den åndelege kongstanken attom målreisinga. Ein av hovudmennene bak norskdomsprogrammet, anarkisten Ivar Mortensson-Egnund, la vekt på at jamvel det pedagogiske, sosiale og nasjonale engasjementet hos nynorskfolk fylgde av dette åndelege, ja, metafysiske språksynet.

Det er likevel rosverdig at Sindre Hovdenakk interesserer seg for "Norden har ordet". Vonleg kan det vekkje interesse hos lesarar i dag, ikkje minst hos nynorskfolk, som i etterkrigstida har vore påfallande stille om denne sida av nynorsken, og som dermed har undervurdert ein av hovudtankane i målsaka.

Skalden les Wergelands "Dødningskallen" i vasspiperus

2007-04-22T17:24:00.000+02:00

Ein hybel i Leuven, Belgia

2007-04-22T16:43:00.000+02:00

Kor lenge er det ikkje sidan sist
eg låg på snøen og kika forbina på nattehimmelen,
på dei millionar tindrande gneistane
i den uhorvelege stjernevrimmelen?

Gudane vite om det var slik no.
Men når eg tittar bortpå horoskop i blad
og aviser, er det ikkje likevel
dei same gåtene eg høyrer av?

- uavhengig av om dei enno finst der
eller alt har slokna i det aude rom,
om eg igjen fann på å kike opp
og berre fann kvelven stummande tom.

Ho eller han som hadde denne hybelen
før meg, har som den lettaste sak,
som den mest naive heimehygge,
klistra stjerneklistremerke på vegg og tak.

Så når eg slår av lyset, er dei der att:
På tjuge kvadratmeter, glans og glim
av millionar tusen lysår, ei stakkars barnleg
eldmørje av cellulose og lim,

det som står skrive i stjernene eller ei,
det trollmenn under høgreiste spir
brydde hovudet med, allheimens
ugripelege blåne klistra på papir.

Dikt mot oppløysinga av norskfaget

2007-04-22T16:11:00.000+02:00

Melding som stod på trykk i Dag og Tid, 13. 4. 07:

LYRIKK:
Jørgen M. Sejersted og Eirik Vassenden
Lyrikkhåndboken
101 dikt og tolkinger
Spartacus forlag

Lyrikkhåndboken er ein kritikk av grunnlaget for utdaningspolitikken og læreplanen for norske skular. Medan skulen meir og meir blir eit forsøksfelt for ulike pedagogiske metodar, går to unge filologar ved Bergens Universitetet, Jørgen M. Sejersted og Eirik Vassenden, den andre vegen. Dei har sett saman ein antologi over norsk lyrikk som baserer seg på kunnskap og innhald – eller danning og kanon om ein vil. Målgruppa som er nemnd på omslaget åt boka røper dette programmet: Boka er retta mot lærarar, elevar og studentar ved norske skular og universitet. Når vi veit at Sejersted og Vassenden har uttrykt seg kritisk til utviklinga av den nye læreplanen, mellom anna i Norsk Litterær Årbok, der dei to deler redaktørvervet, er det ikkje vanskeleg å gjette at kritikk av utdanningspolitikken har vore ei drivkraft for arbeidet med denne antologien, endå det ikkje blir nemnt i føreordet.

Studiebok for norskfaget
Denne tanken blir òg stadfest når vi jamfører Lyrikkhåndboken med andre diktantologiar. Ulikt dei fleste antologiar over norsk poesi har Sejersted og Vassenden basert utvalet på både historiske og samtidige dikt, og utstyrt dei alle med stutte diktanalysar – til saman 101 dikt frå ”Draumkvædet” i mellomalderen til ”Bakgården. Et fall” av samtidspoeten Bertrand Besigye (f. 1972). Mellom dei finn vi påfallande mange attergangarar frå skulestilar, og overraskande nok nasjonalsongen. Ved å gjera nylesingar av eit slik symboltung dikt ynskjer dei å avmystisere nasjonalkjensla i diktet og sjå det som ein produkt av tida det vart skrive i. Lyrikkhåndboken inneheld såleis både tradisjonelle presentasjonar og nytolkingar og fungerer som ei studiebok høveleg for norskfaget, samstundes som ho er ei innføring i norsk poesi for generelt lyrikkinteresserte.

Dei fire viktigaste poetane
Det vil alltid oppstå usemje kring kanoniserande verk av dette slaget. Sume vil nok etterlyse meir eksperimentell samtidspoesi, andre fleire nolevande tradisjonelle diktarar som Kolbein Falkeid og Arnold Eidslott, og atter andre vil sakne eldre dikting, til dømes den norrøne edda- og skaldediktinga. Poetane i antologien er representerte med eitt eller to dikt, så nær som dei fire viktigaste som opptrer med tre dikt kvar – desse vala fall innsiktsfullt på Henrik Wergeland, Olaf Bull, Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge. Fagspråket i dikttolkingane er òg uproblematisk, endå bolken med ordforklaringane sist i boka gjerne kunne ha vore lengre. Det er uråd å omtala lyrikk presist utan kunnskapar om verslære og eit minstemål av fagtermar. Dikttolkingane deira er òg stort sett greie: Dei er detaljerte, grundige og svært edruelege. Bergensfilologane er kjende for dette. Dei er høyrer ikkje til den gruppa av litteraturvitarar som skeier ut med utropsteikn i diktanalysane.

Romantikk og modernisme
Men det kan sumtid bli for mykje av det fornuftige. Enkelte gonger fylgjer Vassenden og Sejersted dei litterære strukturane i dikta for langt unna det som eg forstår er intensjonen hos forfattaren, slik at dei tekstene dei ville avmystifisere, likevel blir strukturalistisk mystifiserte! Til dømes les dei det siste verset av "Då Gud heldt fest i Fjaler" av Jacob Sande som ein marxistisk kampsong, og ser kveldsmotivet i "Sen august" av Inger Hagerup, der kvelden er eit bilete på okkupasjonen i andre verdskrigen, som ein allusjon til "No reiser kvelden seg" av Olav Nygard, der han blir feira som innkoma av skapingkreftene. Andre gonger gjeld det inndelinga av dikta i litteraturhistoriske båsar, der tekstene blir sett på som førevarsel på eller oppfylling av den eine ismen etter den andre. Eit døme er ei uhistorisk tolking av ei tekst på side 60: ”Diktet kan dermed leses som 1700-tallets foregripende kritikk av den senere naturdiktning i romantikken.” Her blir 1700-talspoeten skildra som ein spåmann på vegner av framtidige ismar. Ein slik presentasjon av litteraturen fremjar eit uheldig syn på poesi hos studentar: Diktkvalitetet blir vurdert etter kor ”forløyst” eller ”uforløyst” teksten er i høve til litterære straumdrag. Tolkingane blir meir forvitnelege når dei dreg inn den historiske samanhengen eller når dei les tekstene i ljos av tematikken – til dømes det forvitnelege tre-motivet som dei påviser står sentralt i norsk lyrikk.
Men liksom kritikken av oppløysinga av norskfaget er det likevel tydeleg at redaktørane her òg har ein plan, eit ”oppryddingsarbeid”. Nylesingane deira utfordrar diktanalysane vi vart mata med på skulen: ”Til ungdommen” av Nordahl Grieg er like militaristisk som humanistisk, tingdikta hos Olav H. Hauge er bilete menneskelege eigenskapar, dikt hos Gunvor Hofmo vitnar om protestantisk angerkjensle, og det finst gløymde dikt frå 1700-talet av stor kvalitet: ”Majdagen” av Christian Braunman Tullin.

Forfalskaren og maktpersonen

2007-04-22T16:01:00.000+02:00

Denne meldinga hadde eg på trykk i Dag og Tid, 19.01.07

Ein ny biografi om Petter Dass er i handelen. Han er skriven med tanke på 300-årsmarkeringa av bortgangen hans i år. Men alt på tittelsida merkar lesaren at noko er gale.

BIOGRAFI
Kåre Hansen:
Petter Dass – mennesket, makten og mytene
Eige forlag, Sandnessjøen
2006

Biografen Kåre Hansen avlivar mange mytar om diktarpresten frå Helgeland. Ein av dei, at dette biletet føresteller Petter Dass, avliva han alt i 2000. Truleg er det Melhus-presten Oluf Mentzen Darre vi her har framføre oss.

Forfattarbiografiar er på moten. Bokåret 2007 kjem til å bli eit rekordår i så måte. Biografisjangeren er store pengar for forlaga og valet av biograf får prestisje knytt til seg. Den nye biografien om Petter Dass føyer seg inn i denne rekkja av nye livsskildringar, men det er eitkvart som ikkje stemmer. Boka er skriven av ein ukjend skulelærar og er gjeven ut på eige forlag med støtte frå institusjonar lokalt på Helgeland. I eit intervju sa biografen, Kåre Hansen, at dei store forlaga ikkje var interesserte i manuset hans. Er ikkje eit verk om den einaste store norske 1600-talsdiktaren – den fyrste Dass-biografien sidan 1947 – av nasjonal verdi?

Rik student og kapellan

Dette spørsmålet får sterkare understreking når ein les det nye stoffet som boka presenterer. Kåre Hansen har funne så mange nye opplysningar om diktarpresten at alt frå leksikonartiklar til heile avsnitt i litteraturhistorier må skrivast om. Ikkje berre gjeld det fakta som nyanserer påstandar i diktinga. Dass skriv at han var fattig som kapellan i Nesna. Denne fattigdomen må forståast i ljos av større embete – særleg det embetet som Dass med alle middel, ærlege som uærlege, sikta mot, sokneprestkallet i Alstahaug, det rikaste prestegjeldet nordafjells – for jamførd med bøndene og fiskarane var Dass alt som ungdom ein svært halden mann. Hovudpunkt i livssoga blir òg dryfte med kritisk blikk. Hansen argumenterer for at fødeåret må endrast frå 1647 til 1646 og fødestaden frå Nord-Herøy til Tjøtta.

Forfalsking og bakvasking

Er du ukjend med diktuniverset til Petter Dass, er ikkje Petter Dass – mennesket, makten og mytene den rette boka å byrja med. Ho kan skræme deg frå å lesa Dass, endå det ikkje er intensjonen til Kåre Hansen. Hovudærendet hans er å finne den autentiske Petter Dass i dei historiske kjeldene og bryte med det glorifiserte biletet av den nordnorske presten som er skapt i kjølvatnet av nasjonalromantikk og lokalpatriotisme. Den diktarpresten som Hansen framsteller, har lite sams med den jordnære folkediktaren vi kjenner frå historiebøkene: Alt som student valde Dass å fylgje ein ortodoks lutherdom – han nekta mellom anna for at sola var sentrum i universet – og som sokneprest i Alstahaug var han medviten om den sosiale posisjonen sin som «Danne mand», og ikkje berre forsvara han, men òg forsterka makta åt eit stivt embetsmannsstyre. Dass gjorde seg skuldig i muting, forfalsking og bakvasking, skriv Hansen, og dreiv med omsynslaus pengeinnkrevjing i naudår. Her er flust med sensasjonar å velte seg i. Eg tvilar ikkje på at Dass var innblanda i desse sakene, men eg tykkjer at Hansen – trass i den grundige og saklege tonen – stundom dreg for raske konklusjonar. Til dømes er den «underdanige» skrivemåten som særmerkjer 1600-talsskrifter, ikkje eit vis å underbyggje embetsmannshierarkiet, slik Hansen insinuerer, men sjølve sjargongen som dei skriveføre opererte i. Endåtil kongen kunne tiltala ein undersått med dei same smålåtne og æruge frasane. Og Hansen gjer ei stor sak av at son åt Petter Dass, Anders Dass, signerte ein søknad med namnet åt faren og dermed forfalska brevet. Men var det ikkje praksis å nytte slike «falske» signaturar så lenge dei stod utan avstyttinga «egh.», det er signert med «egen hand»? Det er likevel ingen tvil om at Kåre Hansen har levert eit av dei viktigaste tilskota til Petter Dass-forskinga med denne biografien. Særleg er det store kjeldetilfanget han legg fram, imponerande, og dei mange vedlegga sist i boka forvitnelege. Her finst mellom anna ukjende dikt frå samtida hans: Ei gravskrift til stykfaren Peder Christophersen Broch, signert barneborna hans. Men dei var berre ni og elleve år då bestefar døydde. Hansen trur ghostwriter-en bak desse innfløkte barokkdikta er ingen ringare enn morbror Petter, og det er sannsynleg; mange andre poetiserande dannemenn fanst ikkje på Helgeland den gongen.

Diktarkarrieren

Hansen legg hovudvekta på preste- og embetskarrieren åt Petter Dass og det økonomiske grunnlaget hans, som han gjennom heile boka illustrerer med sitat frå diktbøkene: I Katekismesangene framstår Dass som ein fremjar av streng luthersk ortodoksi, som endåtil var i utakt med lovverket i samtida. Sjølve diktarkarrieren gjev Hansen derimot ikkje mykje plass til. Vonleg kan boka kveikje andre til å granske dette i ljos av dei nye funna til Hansen, særleg posisjonen som renessansediktar i utkanten. På slutten av biografien diskuterer Hansen gåter ved forfattarskapen hans: Kvifor opplevde Dass aldri litterært gjennombrot i samtida og kvifor kom bøkene hans fyrst ut lenge etter at han var død? Påstanden om at Petter Dass ikkje hadde råd til trykkjing av skriftene sine, avviser Hansen bastant. Dass var rik. Han meiner rett og slett at tankegodset i dikta hans vart for doktrinært for sensuren i København. Kan hende er boka til Kåre Hansen sjølv eit bilete på den ublide lagnaden Dass møtte og enno møter. Endå hovudstaden er flytt over Skagerrak, 62 mil nærmare Alstahaug, og den gamle publiseringskulturen med kongeleg sensur er bytt ut med ein bokbransje med profitt som mål, er Petter Dass stadig ein for perifer diktar for dei store forlaga.

Songaren av landskapet

2007-04-22T15:52:00.000+02:00

Bokmelding eg skreiv for Dag og Tid, 21.12.06

I essaysamlinga Hvorfor ensomt leve gjer Øyvind Rimbereid seg til talsmann for noko som ingen har våga på over to hundre år: Han forsvarar poesien til Claus Frimann, ei dikting som endåtil Francis Bull ville veifte bort med merkelappane folkeopplysing og didaktikk.

ESSAY
Øyvind Rimbereid:
Hvorfor ensomt leve
Gyldendal

Dei gamle poetane var levande leksikon og berarar av genealogisk, mytologisk og historisk lærdom. Eit døme er Petter Dass og diktsuiten hans til Bergen etter bybrannen i 1702. Det poetiske ynsket hans om hell i framtida for byen er fletta saman med lovprisingar av soga, landskapet og næringslivet til Bergen. Samtidspoetane er derimot vaktarar av tagnaden i språket mot larmen frå forretningslivet. Dei har fridd seg frå den gråe bakgrunnsstøyen, anten i form av dyrking av det patosfylte eller det kvardagslege og trivielle. Men kva posisjon gjev rom for mest perspektivrik lyrikk, spør Øyvind Rimbereid utfordrande.

På skular og universitet blir det gjort kort prosess med førromantisk litteratur: Han har «mimesis» til styrande prinsipp, etterlikning av naturen. Det er fyrst på 1800- og 1900-talet, når forfattarane skaper sin eigen litteratur på tvers av klassisisme at verkeleg stor dikting blir skapt. Slike postromantiske villfaringar går Rimbereid til rette med. I kapitlet «Om det topografiske diktet», høgdepunktet i essaysamlinga, tek han føre seg diktinga frå antikken til i dag med utgangspunkt i termen thopographia, gresk for «skriftleg skildring av staden», og røkjer etter i kor stor grad staden eller landskapet med det encyklopediske registret sitt av menneskeleg liv har vorte teke opp i poesien. Han nyttar thopographia såleis som ein prøvestein på perspektivrikdom i lyrikken. Eit høgdepunkt finn han i den klassiske diktinga med lovprisinga si av byar og land, med ei mengd av historiske og sosiale kunnskapar og klassisk-antikke konvensjonar knytte til seg, og viser mellom anna til dikverk som Om Norgis rige av Absalon Pederssøn Beyer frå 1567 og Nordlands Trompet av Petter Dass frå 1739 – ikkje 1732, som Rimbereid skriv.

Ulven og Welhaven
Skrivekunsten deira karakteriserer Rimbereid som ein «urein litteratur». Fyrst i overgangen frå klassisisme til romantikk blir diktinga utsett for ein reinsingsprosess som snudde på samhøvet mellom «prosa» og «poesi». Det topografiske vart rydda ut av det poetiske og flytt over i fagprosaen og faglitteraturen. Det store skilet i litteratursoga blir såleis ikkje mellom romantikken og modernismen, men mellom førromantikk og romantikk. Fylgjeleg blir ein erkeromantikar som Welhaven og ein modernist som Tor Ulven meir nærskylde enn friske og sunne studentar torer vedgå, der dei balar med å få litteraturhistoriske inndelingar og sjablongar til å gå opp – den sistnemnde er emne for masteroppgåver ved norske universitet så å seia annakvart år, medan den fyrste ikkje blir ofra ein tanke.

Rimbereid legg opp til ein nærskyld strategi i dei andre essaya: Det episke i essayet «Episode og forandring», det kunstferdige i «Ordenes tsunami», det munnlege i «Lyden i lyrikken» og metaforen i det underhaldande essayet «Livet som indianar». Dyrkinga av språkleg autentisitet svarar Rimbereid med påstanden om «språkets essens» som «inautentisk og kunstig» (s. 187). Jamvel den mest avdekte smertepoesien er form, hevdar han, men utan å bli formalistisk: Ein mistydd attityde som oppstod i romantikken, er at «formproblem kunne være symptom for utilstrekkelig talent» (s. 60). Metaforen, som har vorte vist bort som «utvendig staffasje», er det som skaper «kontakt med vårt menneskelige potensial, våre muligheter», skriv Rimbereid (s. 171).

Diktet og essayet
Rimbereid skriv sakleg og nøkternt, men tenkjer lesaren etter, er det ikkje måte på kva djervskap og høgd det er over essaya hans. Prosjektet kjenner vi delvis att frå Georg Johannesen; den radikale tilnærminga til litteratur og samtid – med sidespark til dei norske media, «medienes emasjonstriggeri» som han råkande kallar det, og snever litteraturforsking – og interessa for antikken og retorikken. Det er ikkje tilfelleleg at forma som Rimbereid pakkar tankane sine i, er essayet, den mest eklektiske av alle sjangrar, og såleis eit moderne sidestykke til det klassiske topografiske diktet – som Rimbereid har nytta som inspirasjonskjelde i diktsamlingane sine.

Er det noko eg saknar, så er det tilvising til samtidig topografisk orientert poesi, til dømes Omeros av nobelprisvinnaren Derek Walcott eller The Hudson Letter av Derek Mahon, ein konfrontasjon med den siste poetikken til Søren Ulrik Thomsen, En dans på gloser (1996) – hans Mit lys brænder (1985), som Rimbereid diskuterer, har vel alt mist autoritet – og utforsking av vertikale og ikkje berre horisontale liner i førromantisk dikting.

Spranget ut i det ukjende
Rimbereid skriv at diktet «ikke kan stige over terskelen» og «diktet er her», men at det likevel «kan glemme å besinne seg» (s. 151) og «metaforen henger sammen med vår evne til å gjøre sprang ut over det vi ser her og nå» (s. 172). Men dette er berre merknader. Hvorfor ensomt leve er den viktigaste boka om poesi som har kome ut i Noreg på mange tiår. Det er mi von at ho vil nå ut til mange lesarar.

Verseduell

2006-11-19T13:17:00.000+01:00

I haust stod denne verseduellen mellom Helge Torvund og meg på trykk i Dag og Tid.

SS Retro
Ein diktar frå Ulvik dikta ein gong
ein våg full av draum, av lengt og av song,
Ei vik som me kanskje aldri vil nå.
Me kallar ho vika til han Olav H.

På klukkande bølgjer,i sommarleg bris
sig skipet inn vågen på seglskuters vis.
Ei fullrigga skute med ror og kaptein.
Figuren i baugen er vaska og rein.

Det namn som står skrive, høgt over hav,
er «SS RETRO», med snirkelbokstav.
Ved rattet, i brisen, så høgreist og pen,
står sjølve kapteinen, Eirik Lodén.

Alt verkar harmonisk, ein sjømannsidyll.
Ingen piratar med kagger og fyll,
men ver gjerne varsam, for skuta er stor,
og eg har erfart, dei har kanonar om bord!

Kva som er lasta? Ikkje krydder og gull.
Og ikkje ein sjukdom med smittande byll.
Kva fører dei då? Kva har dei om bord?
Vel, skipet er lasta med haugar av ord.

Her er orden på skipet. Her finst ikkje slurv.
Kanonar vert ladde ved synet av spurv.
Ein kjend passasjer er riddar av stand.
Ser han ei vindmølle, må han i land.

Eg ligg innpå stranda, gøymd bak ein stein.
Skjelv i skjelettet og kjenner meg klein.
Eg er ikkje mølle ell’ spurv slik dei trur,
men veit at eg luktar, av di eg er sur.

Og figuren i baugen han ser denne veg.
Det er Ronny Spaans! Han ser rett på meg.
Dei skyt med kanonar, set ein riddar i land.
Snart er eg bunden på versfot og hand.

«Jamen, eg likar jo både Basho og Bull!»
Eg roper fortvila. Men dei roper: «Tull!
Eit trelinjers dikt kan ingenting sei?
Kortdikt går planken frå denne galei!

Du har sagt at rimdikt er smil og klisjé!»
«Nei, nei, nei! Eg har aldri sagt det!
Gje meg Tony Harrison, Tor Jonsson og Jens!
Eg les Olav Nygard. Han er intens!»

«Men du trur at urim er ein kvalitet!»
«Nei, nå er du urim’leg. Ta nå til vet!
Lite kjem opp mot ein fullendt sonett!
Du forvrenger mitt diktsyn. Det er ikkje rett!»

Nå tek dei fram verktøy, vil driva tortur.
Dei les eigne dikt for meg, høgt etter tur.
Eg bed dei om nåde, eg fell ned på kne!
«Les heller Stangnes! Ja, gjer heller det!»

Eg gjev opp. Eg tilstår mi fåkunne nå.
Så langtekkeleg dikting kan eg ikkje forstå!
Dei høyrer meg ikkje. Dei gjev ikkje fred.
Dei drep meg til slutt med ein sylskarp spondé.

Og undrar du deg der du står på ein haug
og ser SS RETRO med skinande baug
segla frå vågen med akter forut,
så tei bare still. Dei har kanonar og krut!

Eg ligg still attende på tare og sand.
Ei gråmåke set seg på mi venstre hand.
Frå skuta ler Spaans og Lodén med eit knegg:
Til vinteren kjem det nok rim i mitt skjegg.

Helge Torvund

Mitt svardikt til Torvund, på same meter og i tillegg same rimord:

SS RETRO II

Dei lyriske skipa var trygge ein gong,
for hamner var opne for verskunst og song.
Til bortaste øyane dikta fekk nå,
og heilt inn til Ulvik og han Olav H.

No råder det ikkje meir medbør og bris.
Eit skip går i uvêr på stakkarsleg vis,
ei bortkomen skute med ror og kaptein
som bårer og brotsjøar stødt vaskar rein.

Den skuta vart fagna på alle sju hav,
var smykka og pynta med snirkelbokstav.
Kapteinen var då både mektig og pen,
den nye er lurvut, d’er Eirik Lodén.

Vi lengtar attende til sjømannsidyll
med romslege landlover, kagger og fyll.
Men gjestmilda er ikkje lenger så stor–
dei godtek ’kje dikta vi har med om bord.

Kva dikt har vi så? Ikkje prydande gull,
ell’ simpel lyrikk som gjev sinnet ditt byll.
Forboden er frukta vi lasta om bord:
magien i rima og rytmiske ord.

På land ser eg éin som fer sjeldan med slurv,
i kritikarlag er han slett ingen spurv,
ein høgakta meldar av diktkammer-stand.
Kan hende lèt han oss få koma i land?

Men nei, for han bykser bak lyngkratt og stein,
forelska i beingrinda, kjenner seg klein.
Eg er ikkje fårleg som mange no trur:
«Høyr kva eg vil seia og bli ikkje sur.»

Men argingar rettar skarpt skyts mot vår veg.
Og før eg får sagt meir, dei høgg i til meg:
«Vi lèt ikkje allslags poetar i land,
vi har ei forpliktande kritikarhand.»

Eg minner om Snorre, eg påkallar Bull.
«Nei, for noko gamalt og patosfylt tull!»
Dei ropar: «Sats heller på brosme og sei,
gjer fiskebåt av din fortapte galei.»

Den godtrune Torvund held strid for klisjé
og trur det gjeld han, men det gjer ikkje dét.
Vi likar jo begge Tor Jonsson og Jens,
men klaga frå andre er rett så intens.

Dei trur at lyrikken har sin kvalitet
i rein teori, dei må snart ta til vet!
Vi tykkjer at frisleppte vers og sonett
kan jamsides nyttast med like stor rett.

Lyrikken er offer for verste tortur,
for dei refuserer oss, tur etter tur,
og tvingar oss ned til vi bed høgt på kne:
«Les prosaen vår, gjer i alle fall dét!»

Til innsikt vi vonar han eingong vil nå,
at striden er større, det må han forstå.
Den heimlause skuta vår får aldri fred
før hamnene tillèt troké og spondé.

Og undrast du der du står trygt på ein haug
og ser SS Retro med slingrande baug
gå tungsamt i uvêr med akter forut,
så ver ikkje hard, legg bort bomber og krut!

Vi går nok ein dag på ei grunne av sand,
blir sitjande båtlaus’ med hovud i hand,
så sauer og gråmåsar flirer med knegg
imedan vi skaffar oss torvundske skjegg.

2006-11-19T12:37:00.000+01:00

Er å få tak i på Tronsmo bokhandel, Oslo:

I en andra utgivningsperiod av förnyad briljans kommer nu tidskriften Aorta åter ut som en kvartalstidskrift. Redaktionen är till lika delar svensk och norsk och spridd till städerna Bergen, Göteborg, Oslo, Stavanger och Stockholm.
Äntligen! Äntligen fick vi göra det här temanumret om Kärlek som hägrat så länge vid horisonten. Ämnet är förstås helt omöjligt att ringa in på futtiga 122 sidor men numret motiverar inte sin utgivning i något anspråk att vara heltäckande - snarare vill vi se detta nummer som en vitaliserande injektion i det skandinaviska poesiklimatet. En plats att dröja vid, och inspireras av.
Nyskrivna kärleksdikter ser man sällan i litterära tidskrifter nuförtiden. Därför är det särskilt glädjande att vi här kan presentera nyskrivet material av Pia Tafdrup, Gunnar Harding, Bo Gustavsson, Anni Sumari och Ronny Spaans. Och helt nygjorda översättningar av samtida poeter som Yehuda Amichai, Parveen Shakir och Nizar Qabbani. Nygjorda tolkningar finns det annars gott om i numret: Från världens förmodligen äldsta nedtecknade kärleksdikt på sumeriska, via Hipponax och Vergilius och vidare över italiensk renässans till Pasolini, James Merrill och Robert Graves.
Men vad vore kärleken i kulturen utan dess dunkla krafter? Här presenteras också tidigare otryckta dikter av Emil Kléen och Magnus Halldin ger oss frustratens ingång till en möjlig framtida antologi. Större resonemang om kärlekens väsen finns i Joakim Grönesjös presentation av skillnaderna i kärleksuppfattningen i västerländsk och österländsk kultur och i Asbjørn Aarnes text som via Levinas presenterar kärlek som omtanke.
Lösnummer säljs hos din lokala kvalitetsbokhandlare (fullständig lista med återförsäljare finns nedan) men går också att beställa direkt från förlaget.

Europeisk poesi

2006-11-19T11:56:00.000+01:00

Diktantologien Europeisk poesi i norsk gjendiktning markerte et høydepunkt i Emil Boysons forfatterskap da den kom ut i 1965. Med denne utgaven er Boysons gjendiktninger av gullkorn fra den europeiske lyrikkarven igjen tilgjengelige for norske lesere.Boysons gjendiktningskunst kan kjennetegnes ved en interesse for intuitive innsikter og imaginasjon. Noen dikt gir han helhetlig igjen på norsk, mens andre omformer han og utstyrer med undertitler som «fragment» og «utkast». Dette viser en erkjennelsessøken omkring begrepet «poesi». Dermed er boken ikke bare en diktantologi; den grenser til et modernistisk eksperiment, og på samme måte som Boysons diktsamlinger har antologien en naturlig plass i dikterens forfatterskap, som et uventet vidnesbyrd om en integrert poesiforståelse.Å følge en slik dikter gjennom vår europeiske lyrikkarv kan by på overraskelser. Her finnes gjendiktninger av lyrikere som er kjente og kjære for norske lesere, for eksempel John Donne og Goethe, og gullkorn av ukjente diktere som den rumenske Ion Pillat. Kvaliteten er alltid garantert av Boysons evne til selvstendig, men kongenial innlevelse.

2006-07-04T11:31:00.000+02:00

Artikkel eg har hatt på trykk i Dag og Tid:

Den europeiske Petter Dass attfunnen

Petter Dass var ingen heimstaddiktar, men ein klassisk lærd poet som skreiv for dei lærde, hevdar Hanne Lauvstad, som har skrive den fyrste doktorgradsavhandlinga om diktarpresten.
Biletet vårt av Petter Dass har gjennomgått store endringar dei siste åra. Portrettet i Melhus kyrkje er det einaste kjende biletet av nordlandsdiktaren. Det har vorte undersøkt på ny og sume meiner det heller føresteller Melhuspresten Oluf M. Darre. Biletet av presten med den strenga mina kring augo, men samstundes dei raudmosne kinna, dei raude hårkrullene – eit minne om det skotske opphavet hans – og den mette, gode magen, har vore grunnlaget for alle andre bilete av diktarpresten. Kva om han i røynda var ein mann med eit bleikt, blodfattig andlet og ein radmager figur? Det ville bryte med alle førestellingar vi har om han. Dikta hans har òg mått gjennomgå. Hanne Lauvstad er nettopp ferdig med ei doktoravhandling om hovudverket hans, Nordlands Trompet, det nordnorske nasjonaleposet. Avhandlinga heiter Helicons Bjerge og Helgelands schiær – Nordlands Trompets tekst, repertoar og retorikk. Konklusjonen hennar er ikkje mindre radikal og utfordrande. Diktet er ikkje eit heimstaddikt, ei personlege skildring av Nordnoreg, slik som boksoga fortel, men eit lærd dikt om stod midt den europeiske litteraturen.

”Protestdikt”
Det tradisjonelle synet på diktet vart danna på 1800-talet, i ly av eit nasjonalromantisk litteratursyn, og trass oppkoma av nyare litteratursyn, har det halde seg stort sett i heile det 20. hundreåret – frå nasjonsbyggjande synspunkt hos Francis Bull til ein regionsbyggjande forståingsmåte i nyare tid. Ei personleg skildring av nordnorsk folkeferd og originale, råkande sansingar av nordnorsk natur og dyreliv har vorte halde fram som den litterære kvaliteten hos Dass, medan tilvisingar til klassisk mytologi og dei barokke ”krummelurane” har vorte sett på som veikskapen. Ein skal ikkje leite lenge for å få dette synet stadfesta. Eit døme er føreordet til utgåva av Nordlands Trompet som Gyldendal gav ut i klassikarserien sin i 1994. Her – med norsk EU-kamp til bakteppe – kan vi lesa at Nordlands Trompet er eit ”protestdikt” mot framand latinsk kultur og embetsstanden, og eit forsvarsskrift for det folkelege og norske. ”Hr. Petter fant tilstrekkelig inspirasjon hjemme i Norge” skriv forfattaren av føreordet, Nils Magne Knutsen.

Kunst- og skjønnlitteratur
Hanne Lauvstad meiner at desse forskarane les Dass med moderne skjønnlitterære briller. Med avhandlinga vil ho forstå diktaren ut frå hans eigne føresetnader, innan ramma av det ho kallar kunstlitteraturen, ei førromantisk forståing av litteratur. Ho granskar difor Nordlands trompet i ljos av lærdomen på latinskulen i Bergen og universitetet i København – den klassiske retorikken. I byrjinga av diktet understrekar Petter Dass at han tuftar diktet på heimleg kristen tru og ikkje dei romerske musene, diktargudinnene. Men referansar til dei latinske gudane Eolus og Neptun, som førekjem på dei påfylgjande sidene, bryt likevel med dette programmet. Slikt verkar ulogiske for ein moderne lesar. Men denne motsetnaden er i samsvar med den retoriske praksisen hos samtidige diktarar, hevdar Lauvstad. Det same gjeld attgjevingane av samtaler på dialekt. Dei har vorte sett på som prov på samkvemet diktaren hadde med allmugen og sansen hans for daglegdagse episodar. Men etter Lauvstad var slike scener skrivne for å stette det retoriske kravet til lågstil. Og ikkje nok med det. Dass fann dei hos klassiske diktarar og overførde til eit nordlandsk miljø. Nordlands Trompet er ikkje eit vellukka dikt fordi det protesterer mot den kunstferdige stilen i samtida, men nettopp fordi det fylgjer den latinske retorikken og er ein framifrå imitasjon av klassikarane, skriv Lauvstad. Den klassiske lærdomen blir sameina med den nordnorske røyndomen. Naturskildringane er ikkje heimstaddikting, men er til for å forkynne om Guds skaparverk.

”Vær hilset, I Nordlands bebyggede Mænd”Doktordisputasen til Hanne Lauvstad vart halden i Oslo, 10. mars. Det var to opponentar til stades. Dei begge var professorar frå svenske universitet og det synte seg snart at den svenske litterarturforståinga ikkje kunne plasserast på den norske Petter Dass-forskinga. Ingen av dei forsvarte det tradisjonelle synet på Petter Dass. Dermed vart det ingen diskusjon med utgangspunkt i førestellinga om heimstadsdikting. Men det oppstod likevel ein viktig debatt. Den eine opponenten, Marie-Christine Skuncke, kritiserte det mest kontroversielle punktet ved avhandlinga til Lauvstad. Det kjende opningsdiktet i Nordlands Trompet, ”Vær hilset, I Nordlands bebyggede Mænd”, skal etter Lauvstad berre vera retta mot lærde lesarar, ikkje både lek og lærd, som andre verselina vitnar om: ”Fra Verten i Huset til trælende Svend”. Denne tiltalen meiner Lauvstad berre fungerer som eit retorisk grep. Skuncke tok derimot utsegna til Dass bokstavleg og viste til den munnlege karakteren til kunstlitteraturen. Dikt var ikkje berre skrive med tanke på skriftleg, men òg munnleg framføring. Ho heldt det for sannsynleg at delar var Nordlands Trompet vart songe eller sagt fram av allmugen. Korleis diktet verkeleg vart spreidt på 1600-talet vil vi nok aldri få oppklaring i. Nordlands Trompet kom fyrst ut i bokform etter Petter Dass’ død, i 1739. Svaret ligg gøymt i ei ukjend fortid saman med utsjånaden til diktarpresten.

Shakespeare på nynorsk

2006-07-04T10:27:00.000+02:00

Norsk litterær årbok trykkjer i august ein artikkel eg har skrive om klassiske nynorske gjendiktingar av Shakespeares dramatikk. Vonleg kjem det ein gong i framtida ut ein antologi "dramatiske fragment" bygd på desse gjendiktingane. Her fylgjer sume smakebitar:

Antonius og Cleopatra, Akt V, scene 2.
Cleopatra:
Hans føter mælte havet; armen lyft
la hjelmkam yver verdi; røysti rik
som sfærun samstilt, slik åt venom hans;
men vilde han heimskringen skaka upp;
var ho som toredun. Raustleiken hans
var aldri vinterarm; ein haust han var,
meir rik di meir han gav. Hans gledesbragd
var springar-lik, og synte ryggen or
det to ho levde i. Hans tenarskrud
gjekk kongar, fyrstar i. Øyar og land
lik mynt or lumma draup.

Gjendikting ved Henrik Rytter

Hamlet,Akt IV, scene 7.
Dronninga:
Det står ein pil og luter over å
og speglar grått lauv i den klåre straum;
der fletta ho seg krans av pileblad,
soleier, nesler, tusenfryd, hugvendel,
som kåte gjetarar gjev grøyve namn,
men kalde møyar kallar daudmannsfingrar;
i svaie greiner kleiv ho for å feste
sin neslekrans; då brast ei svartsjuk grein,
og møy og blomar fall ned i den blå
gråtande bekken. Kjolen flotna opp;
ei stund flaut ho på den, ei havfru lik,
alt med ho song på gamle visestubbar
som om ho ikkje såg si eiga naud,
eller var fødd i eller innvigd til
det elementet; men det varde stutt;
vassdrukne klede tyngde henne ned,
drog armingen frå hennar fagre song
til gjørmedøden.

Gjendikting ved Hartvig Kiran

Macbeth,Akt I, scene 5.
Duncan:
Her ligg vel borga på ein fager stad;
leiken og ljuvleg smyg seg lufta inn
og kjæler våre sansar.
Banquo:
Sommargjesten, den tempelkjære svala,
vitnar med sitt val av heim at himlens andedrag
angar av kjærleik her: kvar utkiksstad,
kvart utbygg, kvar ei frise, kvar ei nov
har ho til himmelseng og avlingsvogge;
det har eg merkt meg at der ho har reir
er lufta mild.
Hartvig Kiran

Macbeth,Akt V, scene 5.
Macbeth:
Ho skulle døy ein gong; det måtte koma slikt eit bod. –
I morgon, og i morgon, og i morgon,
kryp såleis seint og smått frå dag til dag,
til aller siste staving soga skriv;
og kvar ein gårsdag har lyst dårar fram
til død og dust. Ut, ut, stuttbrende ljos!
Liv’ er eit vandreskrømt, ein dårleg gjøglar
som spanskar seg si stutte tid på tilet
og ikkje høyrest meir. Det er ei segn
sagd av ein fåming, full av bråk og bulder,
men tyder inkje.

Gjendikting ved Hartvig Kiran

Hamlet, Akt III, scene 2.
Hamlet:
No er det rette trolske tid ved natt;
no gapar grav, no andar helheim ut
pest i vår verd. No drakk eg heite blod
og øvde dåd so ram at dagen skolv
te skode han. Hysj; eg til mor mi gjeng. –
Å, hjarta, ver deg sjølv; slepp aldri inn
ei Nero-sjel i denne faste barm!
Hardstælt eg verte, aldri unaturleg.
Eg talar dolkar, ikkje brukar dei;
Mi tunge og mi sjel lyt hykle her.
Kor mykje ho vert skjemd ved mine ord,
mi sjel, stad, stadfest dei aldri på mi mor!

Gjendikting ved Henrik Rytter

Kong Lear, Akt III, scene 2.
Kong Lear:
Blås storm; spreng kinni dine! Ras og blås!
De sturtél, de vassfløde, ause ned!
Til kyrkjetårni søkk og hanen druknar!
De svovelblåe, tankesnøgge ljon,
som fyre rid eikkløyvar-toreboltan,
svid av mitt kvite hår! Heimskakar-tora,
slå flat den digre heimsens kuv, kras sund
støypformen’ åt naturi, spill alt såd
åt utakks mannaætt.

Gjendikting ved Henrik Rytter

Kong Rikard, Akt V, scene 3
Kong Richard:
Gjev meg ein annan hest! Røkt mine sår!
Ver nådig, Jesus!... Hysj, eg drøymde berre.
Du redde samvit, kor du skræmde meg!
Blått brenner ljoset. Det er midnattbil.
Kaldsveitten stend på kroppen min. Eg skjelv.
Kva ottast eg? Meg sølv? Her er kje andre.
Men Rikard elskar Rikard. Eg er eg.
Er det ein mordar her? Nei. Jau, eg er.
So røm! Kva, frå meg sjølv? Ja vel. Kvifor?
Eg kunde hemne meg. Kva – på meg sjølv?
Eg elskar sjølve meg. Kvi gjer eg det?
For noko godt som eg hev gjort meg sjølv?
Å nei, eg hatar heller sjølve meg
for alt det vonde som er gjort ved meg.
Eg er ein fark. Eg lyg: eg er kje det.
Narr, tala godt um deg! Narr, ikkje smeik!
Mitt samvit hev dei tusund ymse tungor,
og kvar av deim sin eigen tale fører,
og alle kallar dei meg for ein fark.
Mein-eid, ja mein-eid i den høgste grad,
mord, fælslegt mord i aller verste grad,
kvar synd eg gjorde, ja kvar grad av synd
til domestol hastar fram og ropar: skyldig!
Forvile lyt eg. Ingen elskar meg;
og um eg døyr, vil ingen ynke meg.
Nei kvifor skulde dei vel det, når eg
hev kje den minste med-ynk med meg sjølv?
Eg tykte sjelene av dei eg drap,
kom til mitt telt, og alle spådde hemn
i morgon yver hovudet til Rikard.

Gjendikting ved Erik Eggen

Kong Lear, Akt IV, scene 6.
Egdar:
So, herre; her er staden. Stogg! –
Kor fælt og svimre d’er å stire ned so djupt!
Sjå kråkun som midveges nede flyg
er snaudt tordivelstore; halvvegs ned
ein kvannesankar heng – nifst yrke, det!
Han tér kje større enn si hovudlengd;
og fiskaran som kring på strandi gjeng,
er plent som myser; havskip, ankra upp,
skrøkk til ein pråm, og pråmen til ei bøye
ein snautt kan sjå. Om marm frå bårebrot
som mot utalde fjøresteinar mel,
so høgt ei høyrest. Men eg vil kje sjå,
so eg kje svimrar og med eimslørt syn
fell hovudstups.
Gjendikting ved Henrik Rytter

Stormen, Akt I, scene 2.
Ariel:
Fem famnar djup ligg no din far.
Av hans bein korall blir skapt.
Perler blir hans augnepar.
Ingen ting av han går tapt,
berre blir i havet bytt
om i noko fagert nytt.
Havfru, til hans gravferd ring!
Gjendikting ved Halldis Moren Vesaas

Stormen,Akt IV, scene 1.
Iris:
Najadur ifrå bekk og strøyme å,
med sevkrans, meinlaus stødt å sjå,
kom fram or krusa lòg, på grøne eng
dykk Juno byd at de i dansen gjeng.
Kom, stille nymfur, hjelp te gjera god
ei semje av sann elsk, Skund dykk, kom no!

Solbrende skurdfolk, august-trøytte drenger,
kom hit frå fóri, game dykk på enger,
og haldt no helg, set ruggstrå-hattan på,
og parvis no med kvate nymfur gå
i landleg dans!

Gjendikting ved Henrik Rytter

Stormen, Akt IV, scene 1.
Prospero:
Min son, du ser så rådvill ut, som vart
du skremd av det du såg. Ver trygg og roleg.
Vårt spel er no til ende. Dei som spela,
var – som eg sa deg – ånder, og er no
løyst opp i luft, tynn luft. Og som den vev
forutan stoff som dette synet var,
skal høgtidsfylte tempel, skysveipt tårn
og byrge slott, ja sjølv vår store klote
med alt ho hyser, ein gong løysast opp
og kverve lik det drøymde syn, så ikkje
eit spor blir att. Av same stoff som draumar
blir gjorde av, er vi. Vårt vesle liv
er ringa inn av svevn.

Gjendikting ved Halldis Moren Vesaas

the 37th Poetry International Festival

2006-06-13T11:46:00.000+02:00

Dei som har sjanse til å reise til Rotterdam 17-23 juni, må få med seg Rotterdams internasjonale poesifestival. Det innhaldsrike programmet melder om fering av afrikansk lyrikk, oral poesi og ei Brodsky-markering:

Like the night regards a lampTribute to Joseph Brodsky
Poets at the festival pay a tribute to the great Russian poet Joseph Brodsky, who died ten years ago. Rotterdam has a special connection with him, as he appeared at the festival on three occasions.
The St. Petersburg poet Jelena Schwarz, the Lithuanian Tomas Venclova and the Irishman Seamus Heaney give talks about the significance of Brodsky’s work. Elmar Kuiper (Netherlands/Friesland) and Sigurbjorg Thrastardottir (Iceland) both read a poem inspired by Joseph Brodsky. The translator Peter Zeeman reads some new translations. Added lustre will be provided by original film sequences. In connection with the programme, the film A Maddening Space by Lawrence Pitkethly will be shown – a magnificent portrait of the poem that has never before been shown in the Netherlands. Like the night regards a lampThursday 22th of June20:00 hours, Main Hall Presented by Erik Menkveld

Den russiske poeten Jelena Schwarz som vil fortelja om Brodsky, var i Oslo i fjor. Her er eit lite intervju som eg gjorde av henne og som stod på trykk i Dag og Tid:

Ein av Russlands største diktarar i Noreg

Noreg har besøk av den russiske diktaren Elena Sjvarts denne veka. Ho er her for å lesa opp i Oslo og Bergen. Det går enno gjetord om stappfulle salar då Sjvarts las opp på 70-talet. Folk stod i kø for å høyre på henne. Sjvarts er fødd 1948 og er ein halvt jødisk, halvt ukrainske poet busett i St. Petersburg - ein by ho føler seg veldig knytt til og som mange av dikta hennar har motiv frå. Og ho blir enno sett på som ein av dei store diktarane i Russland. For to år sidan mottok ho Russlands store kulturpris, Triumf-prisen. Diktbøkene hennar blir trykt fleire og fleire opplag og gjendiktingar kjem ut på stadig nye språk. Den siste gjendiktinga, til italiensk, vann Italias pris for beste utanlandske forfattar i år. Ho og gjendiktaren mottok prisen i Italia i juni, fortel Sjvarts nøgd. Denne gjendiktinga set ho høgare enn andre omsetjingar.
- Eg meiner det er umogeleg å gjendikte lyrikk til andre språk. Men den italienske gjendiktinga har eg likevel vørdnad for. Gjendiktaren tok like mykje omsyn til forma som til innhaldet og lykkast i å gje att originalens rim- og rytmemønster. Det blir meir og meir vanleg å gjera prosagjendiktingar av lyriske vers, og det gjer lyrikken ei bjørneteneste. Poesien, songen, blir borte.
Då den sovjetiske litteraturen opplevde ein stagnasjonsperiode på 70-talet, var det undergrunnen som stod for det friske og nye i russisk litterartur, fortel ho. Under Leonid Brezjnevs lange regjeringsperiode (1964 - 1982) miste sovjetlitteraturen vitaliteten og overskotet:
- Eg måtte vente til 1990 og kommunismens fall før dikta mine vart gjeve ut i Russland, men dei utgjorde alt frå 70-talet likevel ein del ei alternativ kulturverd, den uoffisielle "Samizdat"-litteraturen. Under Brezjnev gjekk folk lei dei anerkjente sovjetdiktarane og vendte seg mot undergrunnsforfattarar som stod for ei ny politisk og kulturell lei. I mellomtida kom dikta mine ut på russiske eksilforlag i Vesten og diktsamlingar vart smugla inn i Sovjet.
Studerer ein dikta hennar, er denne populariteten kanskje vanskeleg å skjøne med det same. Dikta hennar tek ikkje opp politiske og sosiale tema, inneheld ingen direkte tilvisingar til politiske hendingar i samtida og parodierer ikkje offisiell sovjetisk mentalitet og språkbruk. Det er det religiøse og visjonære som er nerva i dikta hennar. Dei vitnar om djupdykk i russisk mellomalderkultur. Dikta rommar ei merkeleg samanblanding av motiv frå St.Petersburg, både den historiske Tsarbyen, det kommunistiske Leningrad, og element frå gamle russiske ikon og ortodoks tru.
- Eg har alltid interessert for tilhøvet mellom sjela og kunsten, og meiner poesien er den einaste vegen til full forståing av det sjelelege ved mennesket. Denne interessa deler eg med den russiske sylvalderpoesien som vart undertrykt av sovjetregimet, til dømes diktarane M. I. Tsvetaeva og V. V. Khlebnikov. "Samizdat"-utgjevingar retta merksemda attende på tema desse diktarane arbeidde med. Her fann russarane ei ny frisk visjonsdikting etter at den sovjetkommunistiske visjonen hadde spela fallitt.
Sjvarts har tidlegare vore i Sverige og Danmark. Noreg er eit land ho lenge har sett fram til å besøkje. Det skuldast både fascinasjonen klassiske russiske diktarar har synt for skandinavisk natur og kultur, og populariteten skandinavisk dikting på har opplevd i Russland. Når eg spør henne om norsk språk og litteratur, blir eg overraska. Ho kjenner godt til den innvikla norske målsituasjonen, og når ho nemner dei siste norske forfattarane ho har lese, blir eg møtt med uventa namn av den klassisk europeisk danna diktaren. Det er ikkje Ibsen og Bjørnson som kjem på banen:
-Eg har nyss lese bøker av Erlend Loe og Nicolaj Frobenius. Dei er veldig populære mellom unge russarar. Men den norske diktaren eg sett høgast er Knut Hamsun. Eg har lese romanane hans og "Sult" er min absolutte favoritt, seier Sjvarts til slutt, og nemner i fleng stader frå romanen ho vil sjå medan ho er i Oslo: St. Olavsplass, Stortorget, Vår Frelsers Gravlund. Elena Schwartz las opp 28. september ved Senter for frie kunster i Oslo. Ho kjem òg til å lesa opp på Ambrosia Bar i Grand Hotel Terminus i Bergen laurdag 1. oktober. Ho les opp eit utval av sine dikt, og tolkingar til norsk og svensk blir fremførte av Ragnhild Gudbrandsen og Eva Bohlin.

2006-05-15T11:55:00.000+02:00

Det sixtinske kapell, Vatikanet

Før var det mysteriøse bakom liv og død
ein løyndom som berre var sann
for dei som med lidenskap og glød
nærma seg det: Ein mystikar på brød
og vatn, ein eller annan heilagmann

med fattigdomslovnad, ei og anna møy
som heldt på dygda si, ein tynn og mager
visjonær i slite, tarveleg tøy
eller ein einebuar på ei einsleg øy.
Folk råka av store lidingar og plager.

Men sidan den kunstnaren kom
som femnde vidt, forkasta reglar og lover,
den ærekjære bilethoggaren som
trassa alle påbod om helg og heilagdom
og makta lyfte det heile vegen over

på dette taket, i dette kapellet –
så det røynte på han, kosta han
heile hans vaksne liv og i veldet
av blod og slit, gjorde han skral av elde,
krokut, og mesta tok frå han all forstand

– så har det vore så vidt og allment kjent,
så sjølvskrive synleg og tilgjengeleg,
så opplagt innlysande og evident.
Det alle har fått auga på og erkjent
som trygt og lett gjenkjenneleg.

Det uforklarlege som alle har visst av,
vore klar over og teke for gjeve.
Det mystiske alle har visst kva var,
har høyrt om på radioen, lese om i blad
og tidsskrift og sett på tv.

Så har det vore det andektige
vi til punkt og prikke har planlagt når
vi skulle besøkje, det dunkle og mektige
vi har vore påpasselege og prektige
å kjøpe livs- og reiseforsikring for.

Det som vi under ein framand himmel
har venta rastlaust og utolmodig på,
har forbanna i trengsel og vrimmel
av turistar, det som har gjort oss svimmel
og skapt oss føter med blemmer og sår.

Det som i ein kø som ikkje har rokka
på seg eller flytt seg det minste grann,
har gjort oss stive og forstokka,
fått oss til å geispe, kike på klokka,
før vi til sjuande og sist har nådd fram.

Det vi sakte, gruppevis og rutinert
har kremtande beundra, roleg og still,
har kviskra eit par ord om, fotografert,
beundra endå meir og kommentert
og varsamt kremta og hosta litt til.

Opphavsmytar og bibelske stunder
av lysande kvitt, gult og marineblått
med helte- og gudeforteljingar under
av store bragder, lynande vedunder.
Skapinga som noko spontant og brått

i mellom det åndelege og konkrete,
som eit evig uoppnåeleg punkt
av luftige og himmelblåe leter,
som vi skapte i det same biletet
lenge har kika på, og fått nakkevondt.

Det guddommelege genuine,
som har gjort oss slitne og mektige mett
og gjeve oss ei knakande hovudpine,
som vi med pust i bakken ein liten time
har kunna døyve med ein paracet.

Døden på museumskafeen i ei krå
som vi har snakka fram og tilbake om,
har undrast over, tenkt vidare på,
som vi endeleg har vakna frå
då kaffikoppen var drukken tom.

Den dommedagen vi har bia ved
på skjermen på det digitale kameraet,
apokalypsane vi har vore heldig med,
som i lyssetjinga har vore ein suksess,
og vi har meint vi burde bevare.

Eller dei visjonane som profeterte
ikkje på nokon måte heldt stikk,
dei som for lyse og overeksponerte
eller for vage og for lite fokuserte
vi har underkjent med eit lite klikk.

Det på den andre sida i museumsbutikken
vi har funne etterlikna i mengdevis:
vårt jordiske i krukkene og keramikken,
sjela vår transparent i glasmosaikken,
i lyshaldarar, skåler og service.

Skrekken for det ukjende opp i dagen
på kjedene lett og ledig om armen,
pinsane med eit knips på kragen,
krossane hengjande nedpå magen
eller lettvint framme på barmen.

Det mysteriøse av beste sort
som har falle oss aller mest i smak,
det vi har plukka ut i eit panoramakort,
har utstyrt med ein reiserapport
og ei helsing til slekt og vener bak,

men misnøgd med kvart skrive ord,
det av oss vi likevel har rive i stykke
og kasta frå oss med ei falsk og innbilt von
at kanskje neste mysterium-attraksjon
gjev oss ei meir inderleg personleg lykke.

2006-05-15T11:32:00.000+02:00

Bokmelding som tidlegare i år har vore på trykk i Dag og Tid:

Latinsk poesi eller norskdom

Odar. Andre samling inneheld vakre gjendiktingar og er kritikar nominert for beste omsetjing.

LYRIKK
Horats: Odar.
Andre samling
Føreord, utval og gjendikting ved Johannes Gjerdåker
Det Norske Samlaget 2005

Johannes Gjerdåker har gjeve ut den andre samlinga si av gjendiktingar av Horats. Ho syner at latin er i vinden. Men interesse for latin har ikkje alltid vore i samsvar med målstrid og norskdom. På folkehøgskulane måtte Horats vikefor Snorre og diktarar som la ein klår nasjonal bodskap i dikta sine. Skuleborn skulle lesa om norrøn fortid og norskdom, om dei ikkje fylte timane medkroppsøving og handarbeid. Den danningstradisjonen som Horats representerte, var ikkje i samsvar med dei nasjonale og pedagogiske prinsippa som den moderne norske skulen skulle byggjast på. Denne framstellinga er velkjend for målmenn. No hundre år etter at Noregs Mållag vart skipa, støyter ein enno på liknande førestellingar, om enn i ein annan innpakning.
Litteratur på nynorsk skal vera «direkte og uelegant», og såleis demonstrere mot litteratur på «kultivert bokmål», eg siterer frå ei bokmeldingsom nyleg stod på prent i ei norsk avis. Men motsetninga mellom det ekte norske og det kultiverte europeiske byggjer på ei overflatisk forståing av norsk språkog litteratur. Går ein mottakinga av latinsk dikting i norsk kultur nærare etter i saumane, viser det seg at romaren Horats ikkje alltid har vore eit ugras i målåkeren som måtte lukast bort snøggast råd, før det forgifta skuleborna med kronglute setningar og patosfylt lyrikk. Vi minnest endelykta til vesle Marius iGift av Alexander Kielland. Han døydde med eit latinsk paradigme på leppene. Som diktar har Horats nemleg vore så viktig for alle europeiske kulturar, også den norske, at det ville vera eit mistak å bortvise han. Det går fram av samlinga av Horats-odar som no ligg føre i norsk gjendikting.

Horats, eller Quintus Horatius Flaccus (61-8 f. Kr) som han heitte fullt ut, levde i ei blømingstid som Romarriket opplevde under det fredfulle styret til keisar Augustus. Han sette jammod og nøysemd i høgsætet. Det pregar både livssoga og dikta hans. Han takka nei til høge stillingar i Roma og valde heller eit enkelt bondeliv i Sabinardalen. Herifrå sender han odar og hymner til kjende og ukjende romarar. Ikkje berre heidrar han keisar Augustus og verjaren sin,Mæcenas, på line med latinske gudar, men han reflekterer òg over den politiske gangen i samtida, dei store livsspørsmåla og det essensielle ved poesi. I odanekritiserer han luksusdyrkinga blant romerske statsmenn, oppmodar unge menn til å studere filosofi framfor å gå i krigsteneste, og jamfører seg som diktar heller med bia enn svana, som han reserverer for den store epikaren Vergil. Slik skildrar han livet i Sabinardalen:
Truskap og eit raust talent
er mitt, og tidt dei rike meg vil leita;
enkle kår, men aldri meir
eg tryglar gudar om, og ingen mektig

ven om større rom,for min
sabinargard har gjort meg rik på lukke.(Ode II, 18)

Mange motiv hos Horats kjenner vi att frå nyare litteratur. Dømet ovanfor inneheld hyllinga av det enkle livet på landet motsett sedløysa i byen, den såkalla pastorale diktinga, ein sjanger vi høyrer ekko av i «heimstaddiktinga», og som det finst mange døme på i nynorsklitteraturen. Eit kjærleiksdikt til ei uoppnåeleg kvinne er temaet i ein annan ode. Over to hundre år seinare kom slike scener til å bli reindyrka i den såkalla høviske dikting: Gåver, bøner og bleik glans i ein elskars trekk rører visst ikkje deg meir enn at mannen din no ei gresk dros har valt; likevel; Høyr og vis medynk med ein som ligg på kne. Du er ubøyeleg, mest lik ei flinthard eik,medan hjarta ditt er umildt som maurisk orm. Vit at eg ikkje vil vakta til evig tid trammen din under regntung sky.(Ode III, 15) Endå desse motiva kan førast attende til Horats, skal ein likevel vera varsam med å karakterisere romaren som «original» og «nyskapande». Horats legg ikkje skjul på at han i stor grad imiterer eldre gresk dikting, til dømes Pindar og Sapfo, diktarar som vi berre kjenner i einskilddikt og fragment i dag. Gjendiktaren Johannes Gjerdåker har teke omsyn til både ord-tydinga og det metriske mønstret. Når ein har i minnet at Horats er ein meister i fortetting - å seia mykje med få ord; eit av dei fremste kjenneteikna åt poesien - står det respekt av dette arbeidet. Gjerdåker er tru mot originalen og overfører samstundes dikta til ein naturleg norsk.

Er så interessa for latin i strid med målodling og norskdom? Nei, sjølvsagt ikkje. Skalden frå Sabinardalen har i over to hundre år vekt leselyst hosnordmenn. Alt i 1797 sette Hans Hansson (1777-1837) Horats om til telemål. Sidan har forfattarar som Aasmund O. Vinje og ErikEggen prøvd seg. Den sistnemnde var del av eit særeige litteraturmiljø som såg på gjendikting av latinsk litteratur som ei like viktig kulturoppgåve somomsetjing av norrøne tekster og formidling av folkeminne og lokalsoge. Det er denne rike kulturtradisjonen Johannes Gjerdåker byggjer vidare på, og som omsetjingsarbeidet hans må sjåast i ljos av. Det er ei lang nynorsk interesse for latinsk språk og litteratur som kulminerer i desse vakre gjendiktingane av Horats-odar.

Dikt av Bill Coyle og AE Stallings

2006-03-20T21:03:00.000+01:00

http://www.jungforlag.com/jung/magazine/2006-03-17/mar1present.html

http://www.jungforlag.com/jung/magazine/2006-03-17/mar1gjdikt.html

Ronny og Maria - Bryllaup 18.mars 2006

2006-03-20T20:47:00.000+01:00

Jeg vandret ned en aften..

2006-03-20T20:27:00.000+01:00

Jeg vandret ned en aften
til havnens gylne horn
og mengden ute på gaten
var merket av modent korn.

Og ved den svulmende elven
sang en elsker så mandig
under jernbroens runde bue:
"Min kjærlighet varer bestandig.

Jeg skal elske deg, venn, elske deg
til polen smelter av sol i passaten
og elven springer opp over fjellet
og laksen synger på gaten.

Jeg skal elske deg til havet
foldes sammen og tørres på snor
og syvstjernen vandrer over himlen
som gjess i snadrende kor.

Årene skal løpe som gaseller
for jeg holder i min arm
alle århundreders blomst
og verdens fagreste barm."

Men alle klokkene i byen
tok til å svirre og ringe:
Å, la ikke Tiden bedra deg,
Tiden kan du ikke betvinge.

I marerittets bolig
som er naken rettferds hus
står Tiden i mørket og murrer
midt i din elskovs rus.

Livet lekker langsomt ut
i hodepine, kav og jag,
og Tiden får sin vilje
imorgen eller idag.

Inn i den grønne dagen
flagrer sneen på kalde vinger;
Tiden bryter stuperens bue
og dansens flettede ringer.

Å, dypp dine nakne hender
ned i det kalde vann,
og se hvor ditt øye stenges
av karrets trange rand.

Breen banker i skapet,
ørkenen ånder på din panne,
sprekken i tekoppen åpner
en sti til de dødes lande,

hvor tiggerne plyndrer banken
og trollet røver din skatt
og din liljehvite venn er en sviker
og din kvinne bedrar deg en natt.

Å se, se inn i speilet,
å se inn i den nød;
livet forblir en nåde
selv om din jubel er død.

Å stå, stå ved ditt vindu
og kjenn ditt sviende savn;
du skal slutte din krokete nabo
i din fattige favn."

Det var blitt sent på kvelden,
forstummet var elskerens sang;
elven fløt dypt og stille
og ingen klokker klang.

Wystan Hugh Auden
gjendikta av Lorentz Eckhoff, frå Sanger fra Vest, Aschehoug, 1969

Ei bok og eit tidsskrift

2006-03-20T20:19:00.000+01:00

To litterære storhende i vår: Håkan Sandells Skisser till ett århundrade og gjenoppstarten av tidsskriftet "Aorta". "Aorta" kan kjøpast på bokhandelen Tronsmo i Oslo .

Førenamnet mitt er Ronny

2006-03-20T19:29:00.000+01:00

I min familie har vi gjort klassereisa unna i ein fei. Heiter du Ronny og planlegg ei høg akademisk utdanning, er det berre eit tidsspørsmål før klassereisa kjem. Ronny vekkjer assosiasjonar om alt rølput ruralt, volvokøyring på laurdagskvelden, bartar og småkrimminelle løpebaner. Men i dag bur eg i Oslo, er utdanna ved universitet og skriv attpåtil på nynorsk - ikkje som vestlending, då var det ingen grunn til klassereise, nei som nordlending. Klassereisa måtte berre koma, og det raskt, anten ho førte meg nedover eller oppover. Eller kom ho i det heile?
I familien byrja klassereisa lenge før morfar. Hans førenamn er Klifford Oliver. Grunnen finn ein i utferdstrongen og klassereiselysta lenger bak i familien, villhesttemjarar på den amerikanske prærien og heimkomne onklar med gullklokke og dollar - amerikansk velstandskultur som gav meirsmak.
Min morfars far førte denne arven vidare. Han var han ikkje interessert i å auke talet på Hans-ar, Marselius-ar og Karl-ar på heimstaden. Nei, det fanst nok born med tyske og bibelske namn. Her måtte eit amerikansk filmstjernenamn til. Sonen skulle heite Klifford Oliver og ingenting anna. Så klassereiste eit lite fiskevær alt i 1926, lenge før massekulturens inntog i byane. Men slikt gjekk ikkje utan motstand. Presten nekta å døype eit barn med eit slikt namn. Det passa berre ikkje deira stand. Her byrja klassereisa. Oldefar visste om meir revolusjonære prestar. Klassereisa vara ikkje lenger enn ein dag. Faren tok barnet med i båten og sette mot kysten og inn fjorden, til næraste by, Mo i Rana. Endeleg forbi den lange regntunge, gråe Ranfjorden, kunne han gå i land med den dyrebare lasten, eit gutebarn til dåpen.
Dei kraftige gylne fiskenevane til morfar vitnar likevel om eit liv i primærnæringa og fiskaryrket. Dei har egnt line, sløygt fisk og bøtt garn ein mannsalder. Klassereisa vart med namnet. I dag finst mange Cliff-ar og Clifford-ar i landet, men dei kom då desse amerikanske impulsane ikkje var så sjeldsynte og kontroversielle lenger, då dei hadde flata ut til massekultur, på 50-talet og utover, slik som Ronny-ane, Jonny-ane og Sonny-ane kom til å gjera på 60- og 70-talet. Men likevel, idag finst det berre tre i Noreg som heiter Klifford på k, alle fødde på tjugetalet, og ein av dei altså illegalt døypt.
Min farfars førenamn var Arie. Han var hollendar. Under krigen var han sabotør og flyktning. På klassereise-flukt nordover mot svensk fridom, kom han skeivt ut, hamna i Noreg og sat i kakebu til frigjeringa. Arie kom frå ein konservativ familie, der førenamnet hans hadde vorte overlevert frå far til son i ei uavbroten line sidan 1500-talet. Meininga var eg skulle kallast opp etter han. Det skulle bli mi klassereise. Ho ville knyte meg til kvit skjorte, frakk og alpelue frå Den Haags urbane kultur. I dag vekkjer Arie attpåtil ein dåm av bohemia og kongefamilie. Kven andre enn Ari Behn har oppvist det mest vågehalsa og spektakulære tryllenummeret i klassereise? For meg ville klassereisa derimot vera ei enkel sak. Ho ville koma i dåpen. Men likevel, på grunn av min fars farsopprør kom eg aldri dit. Far min trulova seg med dotter til Klifford utan samtykke frå farfar. Det enda med ei vill biljakt gjennom halve kongeriket, dumpa familietradisjonar - og dumpa klassereise.
Då eg kom til verda, var far min tilsett ved Norsk Jernverk i Mo i Rana. Vi budde i høgblokk og køyrde opel kadett. Kva var meir naturleg enn at eg skulle kallast Ronny. Det kunne ikkje bli noko anna. Ja, førenamnet mitt vart Ronny, ikkje Kent Ronny, Jim Ronny eller Ronny Cato eller Ronny Werner. Nei, ganske enkelt Ronny. Berre desse to korte stavingane drep all lyst til klassereise.
Men etter gymnaset klassereiste eg likevel ned til Oslo, vart immatrikulert ved universitetet og fekk meg urban kjæreste med hippe omgangsformer. Klassereisa vara ein halvtime i klesskåpet på hybelen. Ut med kvite sportsokkar, truser, flanellskjorter, vestar, allversjakker og inn med boxershorts, cardigens, bootcutjeans og Dr. Marten-skor. Klassereisa var raskt overstått, men ho røynde føtene. Kor lenge gjekk eg ikkje og sleit på desse Dr. Marten-skorne som ikkje ville forme seg etter dei rurale tærne mine? Til slutt spurde ho endåtil om eg ikkje ville skifte førenamn, tilrådde namn som Henrik, Wilhelm og Fredrik, men så langt ville eg ikkje reise.
No er det snart ti år sidan eg gjorde klassereisa unna i ein fei. Eg søkjer på doktorgradstilling på universitetet, les Shakespeare og Goethe på originalspråka, et japansk sushi, drikk kaffi på kaffibar, men har aldri hatt gullklokke og dollar. Får eg stipendiatstillinga kan eg kanskje eingong i framtida titulere meg med det paradoksale professor Ronny, slik som den svenske professor Ronny Ambjörnsson. I sjølvbiografien Mitt förnamn är Ronny, som nyleg er omsett til norsk, fortel han om si langvarige klassereise. Mi klassereise vart derimot unnagjord før eg visste ordet av det. Ho er enno vag og uhandgripeleg. Ho varar ikkje lengre enn vikariat og freelancejobbar. Får eg ikkje stipendiatstillinga, er eg overkvalisifisert til det meste i livet - ja, alt utanom klassereisa.

Tidlegare trykt som baksidetekst i Dag og Tid

Brussel

2006-03-20T19:16:00.000+01:00

No når vårt gamle Brussel får time
hos tannlegen, den gamle tanngarden,
dei rotne bygningane, lenge svartsjuk
på gulltanna, det bjarte “Stadhuis”
som einsamt tronar midt i byen.
Når bygardar i brotne fyllingar,
emaljen på teatret, grå graffiti,
ein togstasjon med verk i tannkjøtet,
når alt det her får rotfylling og fluor
og endeleg kan sjå seg like trygg
og fri all syregift, som sitt store
førebilete, så blir dei stusse:
den gylne hjørnetanna står på stift.

Nikolai Gumiljov

2006-03-20T18:49:00.000+01:00

Den akmeistiske poesien - absolutt eit høgdepunkt i russisk poesi, saman med russisk symbolisme. Og ein fascinerande akmeistisk poet er N. Gumiljov. På norsk finst det gode gjendiktingar av han i Jo Eggens Eg kviskrar det i svart kladd, Osip Mandelstam og andre akmeistar, Det Norske Samlaget, 2000. Her er eit dikt:

Elefantungen

Ein elefantunge som elskar deg,
fødd er han i Berlin eller Paris,
han stampar rundt med vattfjørande steg
heime hos dyrehagedirektøren.

By han ikkje franske croissantar,
by han ikkje gamle, seige kålblad,
ein mandarinbåt eller ein konfekt.

Gråt ikkje, snille deg, når påfunn gjør han
til lått for bermen i det trange buret,
når dei blæs sigarrøyk opp i nasen hans,
betjentane, til hyl frå midinetter.

Tenk ikkje, kjære, at ein dag vil komme
da sinnet fer i han, og han riv sund
lenka, og spring i byen, som ein buss
tar til å velte skrikarane for fote.

Nei, la han komme i ein morgondrøm
i koppar og brokade, strutsefjør,
som han, den majestetiske, som bar
Hannibal mot Rom som skal i grunnen.

Andre gode dikt av Gumiljov Eggen har gjendikta: Norske fjell, Andrej Rubljov og Tre.

Derek Mahon og Pieter de Hooch

2006-01-10T16:14:00.000+01:00

ourtyards in Delft

Derek Mahon

-Pieter de Hooch, 1659

(for Gordon Woods)

Oblique light on the trite, on brick and tile--
Immaculate masonry, and everywhere that
Water tap, that broom and wooden pail
To keep it so. House-proud, the wives
Of artisans pursue their thrifty lives
Among scrubbed yards, modest but adequate.
Foliage is sparse, and clings. No breeze
Ruffles the trim composure of those trees.

No spinet-playing emblematic of
The harmonies and disharmonies of love;
No lewd fish, no fruit, no wide-eyed bird
About to fly its cage while a virgin
Listens to her seducer, mars the chaste
Perfection of the thing and the thing made.
Nothing is random, nothing goes to waste.
We miss the dirty dog, the fiery gin.

That girl with her back to us who waits
For her man to come home for his tea
Will wait till the paint disintegrates
And ruined dikes admit the esurient sea;
Yet this is life too, and the cracked
Out-house door a verifiable fact
As vividly mnemonic as the sunlit
Railings that front the houses opposite.

I lived there as a boy and know the coal
Glittering in its shed, late-afternoon
Lambency informing the deal table,
The ceiling cradled in a radiant spoon.
I must be lying low in a room there,
A strange child with a taste for verse,
While my hard-nosed companions dream of fire
And sword upon parched veldt and fields of rain-swept gorse.

Eit dikt av Elena Shvarts

2006-01-10T15:48:00.000+01:00

Elegy on an X-ray Photo of my Skull

The flautist boasts but God’s enraged -
He stripped the living skin from Marsyas –
Such is the destiny of earthly flautists:
Grown jealous, He say to each in turn:
‘You’ve licked the honey of music but you’re just muck,
You’re still a lump of that same dirt
And lodged inside you is the stone of death.’
Apollo was the god of light
but he grew dark
When round his hands, you Marsyas,
Twisted in pain.
And now he is a god of glimmer,
But eternal also are your groans.

And my God, growing dark,
Slipped me this photograph
In which my glowing skull,
Etched from the invisible,
Swam, blocking out the dusk
And the stripped naked park
It was a mass of fog
Embraced in liquid dark.
In it shadow and cloud were blended
And my hand began to tremble.
This skull was my own
But it didn’t know me,
Its intricate pattern
Like a damascene dagger
Is skilfully crafted,
How pure and how strong.
But the mouth is bared,
Still alive its grin.

Bone, you yellowed a long time,
Grew as heavy as sin,
Like a walnut you aged and you ripened,
A present for death.
Grown brazen inside me, this yellow bone
Has lapped itself in a sleigh—rug of skin
And taking my reins sped off headlong
But come to a bait at my brow.
In anguish here before my God I stand
Holding my skull in a trembling hand
O Lord, what shall I do with it?
Spit in its eyesockets?
Fill it up with wine?
Or put it on my neck and wear it once again?
So I hurl it aside this light—looking shell
And it flies off thundering among the stars like a pail.
But it returned and landing on my neck, reminded me in consolation:
Way back at someone’s house, its fellow stood as a table decoration
And led the deathlife of a dehydrated plant
As if it were a temple or a chalice.
There was a lot to drink but not enough
And someone took this skull and began to pass it round
To collect the money for a vodka bottle.
Small change was scattered clinking on the dark occiput
But straightaway I confiscated it,
Put it back where it belonged - calm down -
And like a kitten it rubbed against my palm.
For this I shall be granted as reward
That nobody will desecrate my skull
No worm will crawl inside, no new Hamlet take it in his hands.
When my end comes I shall walk up the aisle in flames.
But something else strikes me as weird,
That I can’t sense my skeleton inside
Neither skull nor flesh nor bones
More like a crater after the explosion
Or a memory of missing news,
Mistiness or mist
Or a spirit drunk on its new life.

But you will be my lodgings when
They start to pipe the Resurrection.
You, my spirit’s navel, fly
Sooner to the East. And I
Ali around you as a dusty cloud
Erupting, swirling, setting as the Word.
But what a shame you won’t be filled again
With all that soft old curd.

From "Paradise", Selected Poems of Elena Shvarts, introduced and translated by Michael Moltar, Bloodaxe Books,Newcastke, 1993
ISBN 1-85224-249-3

Eit dikt av den nederlandske renessansediktaren Joannes Six van Chandelier

2006-01-10T15:13:00.000+01:00

Beggar music in Toulouse

What early cocks of morn
Are crowing in my porch, into my lazy bed
To press, quite without need, on me that here is dawn?
What? Did the Sun reach out and grasp his bridle yet?
Oh no! My ears are erring.
It's not a crowing cock, it seems the sweeter sound
Of strings. But how would strings here happen to be stirring?
My sleep has been too short: morn is not yet around.
My ears are drunk, I say,
From sleep. And yet I wake, talk, hear fiddling and all.
Away, dark curtains! Look: there is the Sun's display
In neighbor's window panes and high upon the wall.
Where did I go to sleep?
Was it not in Toulouse, the city praised so dearly
Second of France's towns. Didn't I slumber deep
Here, in this room, not used to violins so early?
One reads in learned books
Of such, who, deep in dreams, get up as if awake
And talking walk about, explore crannies and nooks.
I still doubt if my brains here only dreams, a fake.
But hush, the strings begin
To make with every stroke a louder, stronger sound
As if to pierce my ears and get still deeper in,
Enticing me away from the warm nest I'd found.
Now I see clearly: Frenchies,
Bums of the fiddling kind, beggars as one descries
In Paris, during meals; these with their sprightly dances
Are begging "for Gods sake"; thus praying I arise.
Up sluggard, seek some sovereigns
Of Swedish metal, or seek pennies, clipped and marked.
Go, prompt as almoner this piteous bunch to move on.
With charity at dawn, one makes a holy start.

Gjendikting: August F. Harms

Rembrandt

2006-01-10T15:05:00.000+01:00

This young Rembrandt . . .
by Aleksandr Kushner

This young Rembrandt, with his feline whiskers,
Thinks highly of himself, and of life as well.
Where is the harm in that?-judge for yourself:
Haven’t others been even worse, in younger days?

Is the sun going to rise into the sky tomorrow?
Is life going to conclude with us?-judge for yourself.
It’s a shame, how suspicion grows with the years,
Those eyes burning with trust are so beautiful!

That shade of brown, more precisely, tobacco-
It is hard to make out here who is cat and who mouse.
Not had enough yet, of the gloom, the circumspection?
Play with me, Fate, he begged, a little longer.

So, this buried malevolence keeps surfacing of its own will,
Until you are prepared to give way, to part with life and drag it
Down with you fast as you can into the grave-
But I am ashamed in front of the painter.

No one will ever wear a hat as he does, that’s for sure.
A velvet one, with a soft, fluted brim.
And how can one upbraid him, especially from where we stand,
Knowing how, later, the darkness will thicken?-judge for yourself.

—Translated from the Russian by Carol Ueland and Robert Carnevale

Og eit dikt over eit Rembrandt-bilete av ein tidlegare akmeistisk poet,
Osip Mandelstam:

Som han den, den lys-og skugge-pinte Rembrandt,
gikk eg djupt min veg i tida som forstumma,
og den bråe elden i mitt ribbein
vernar ingen nattevakt som står og slumrar
eller krigaren som søv i toreveret.
Orsak, store bror, at eg rører
slik, meister, far til alt det svartgullskumme,
men auget i den flotte falkefjøra
og blenk av skrin ved midnatt i eit harem
vekker ikkje godt, nei, utan godt forfører
dei, med vinsekkmørkret sitt, ei utrygg stamme.

4. februar 1937

Gjendikta av Jo Eggen i Eg kviskrar det i svart kladd, Osip Mandelstam og andre akmeistar, Det Norske Samlaget, 2000

Hans Laagland - ein flamsk samtidskunstnar inspirert av Rubens

2006-01-10T14:54:00.000+01:00

2005-11-08T22:59:00.000+01:00

Roar Kjærnstad

Oljemalerier og tegninger

Vernissage

Lørdag, 26. November 2005 Kl. 13.00

Opplesning ved Ronny Spaans og Martin Tesli Kl. 14.00

Frie Kunster Café & Galleri

Her møtes fortid og fremtid

i Rubens` og Rembrandts strek:

En kunstmaler har gjort

det til sin dagligdagse lek

å løfte det flyktige til evighet.

Her i lukt av stivnet terpentin,

hører du Suttungsmjøden boble

- for opp av støvete bøker og ruin

stiger det frem to forfattere

som har drukket av den gamle vin.

St. Olavs , 7, 0165 Oslo , www.friekunster.no Tlf: 93 45 58 93/ 22 36 49 99

Åpningstider: Tirs.-Søn. 11-17, Fred. 11-23, Man. stengt

Intervju i Morgenbladet

2005-11-06T19:52:00.000+01:00

Tilbake til fremtiden

– Modernismen er ikke lenger anti-borgerlig. Den er selv blitt en norm, hevder retrogardistene Håkan Sandell og Ronny Spaans.
Av Bendik Wold

De deler ikke Odd Nerdrums sans for flagrende gevanter, men ellers er det ikke stort som skiller dem fra kongen av kitsch: Retrogardistene snakker varmt om talentet, inspirasjonen og de gamle mestere, og avfeier modernismen som en historisk parentes. Bundne former foretrekkes fremfor frie vers, sentrallyrikk fremfor språkkritikk, og bokbindingen må gjerne – iallfall om man skal dømme etter pamfletten Om retrogardism fra 1995 – utføres etter gammel sedvane: Den som ønsker å nærme seg det retrogardistiske univers, gjør klokt i å væpne seg med ett stykk nyslipt papirkniv.
Heldigvis er Håkan Sandell og Ronny Spaans – retrogardismens hardtarbeidende Oslo-fraksjon – fullt klar over at de enkelt lar seg karikere. Men hvorfor er det slik? Hvorfor humrer vi i skjegget hver gang det dukker opp en tradisjonalist på poesiscenen, mens alskens selvhøytidelig "avantgardisme" får passere uhindret gjennom landets forlags- og avisredaksjoner?
– Det er akkurat dét spørsmålet vi stiller oss, sier Spaans.
– Norsk poesi domineres av en subkultur. Modernismen er ikke lenger norm-brytende, den er selv blitt en norm. For å få utgitt poesi ved norske forlag i dag, må man enten skrive prosadikt eller frie vers – alt annet er tabu.

Historisk utsyn. Retrogarde, retrogardisme – begrepet har røtter tilbake til sammenslutningen Neue Slowenische Kunst (NSK), som blant annet omfattet industrirock-bandet Laibach (noen som husker dem?). Den skandinaviske falanksen begynte å ta form omkring 1995, da Sandell og Clemens Altgård – svirebrødre fra det tidlige 90-tallets "Malmö-liga", som også har forstret poet og filmmaker Lukas Moodyson – publiserte nevnte Om retrogardism.
Ti år senere har retrogarden fem tidsskriftårganger og tre antologier på nakken, dertil driver de kafeen og galleriet Frie Kunster i St. Olavsgate i Oslo. Kanskje kommer det endelige gjennombruddet med jubileumsantologien Urblå natt, som nå er på markedet: Her finnes dikt av retrogardister fra Sverige, Norge, Danmark, Polen, Belgia og USA, samt to polemiske utbrudd mot yndlingsrivalen – den såkalte "språkmaterialismen".
– En fellesnevner for oss retrogardister er interessen for førmoderne billedkunst og litteratur. En fornyelse av poesien må ta utgangspunkt i tradisjonen, sier Sandell.
– I motsetning til språkmaterialistene har vi et historisk utsyn som når lenger tilbake enn til 1960-tallet. Kvalitet oppnås bare om man våger å sammenligne egen kunst med tidligere tiders uttrykk.
Det er de skandinaviske avartene av den amerikanske language-poesien Sandell her sparker på skinneleggen. Ifølge retrogarden har denne poesien – som gjerne omtales som "formeksperimentell" og "cerebral" – nærmest oppnådd en hegemonisk posisjon: Språkmaterialistene regjerer i de svenske tidsskriftene Lyrikvännen og OEI, og har minst én fot innenfor norske Vagant, LUJ, Ratatosk og Grønn Kylling.
– Vi har et positivt syn på språk. Språkmaterialistene betrakter språket som noe før-programmert, giftig, manipulativt. De synes mest opptatt av å problematisere språkets evne til å kommunisere, sier Spaans.
Sandell mener at språkpoetene rett og slett har et "paranoid verdensbilde":
– Det er nesten så man må spørre seg: Hvis de har et så negativt syn på språket, hvorfor vil de i det hele tatt være poeter?

Fortryllende form. Denne stammekrigen er inntil videre blitt utkjempet med størst glød i nabolandet. Det toppet seg da tradisjonalisten Boel Schenlær ble fratatt redaktørvervet i Lyrikvännen, og de unge språkpoetene Anna Hallström og Jenny Tunedal tok over. Siden har Schenlær og hennes posse startet sitt eget tidsskrift, med en tittel som ubetinget peker nese til språkmaterialistene: PS er konsonantene OEI bevisst har utelatt fra ordet POESI.
I likhet med tidligere norske modernismedebatter handler også denne om frie vers. Retrogardistene mener at det versemålet som var godt nok for Shakespeare, også er godt nok for dem. Refleksjoner over språkets vesen kan man – som litteraturkritikeren Johan Lundberg uttrykker det i forordet til Urblå natt – med lett hjerte "overlate til fagfilosofer og hjerneforskere".
– Man får ofte høre at metrikken – verselæren – er et fengsel. Det er en myte: Shakespeare baserte seg på retoriske formler han hadde lært på latinskolen. Det hindret ham ikke fra å heve dramatikken til nye kunstneriske høyder, uttaler Sandell.
– Metrikken er selvsagt ikke noe mål i seg selv – men den er blant de nyttigste hjelpemidlene fra den poetiske tradisjonen. Og den utelukker ikke det overraskende og fortryllende.
– En poet som Olav H. Hauge hadde forstått dette, skyter Spaans inn. – I dagbøkene påpeker han at dikt som skanderes likt, kan ha helt ulik tone. Og det er sant: Ett og samme versemål kan lyde svært forskjellig.
De fleste diktene i Urblå natt er lange, episke og rytmiske. Selv bidrar Spaans med et stykke barokkpoesi om noe så verdslig som en kondomsprekk – hvor prevensjonsmiddelet for anledningen besynges som "elsk-kokongen".
– Mye av den norske poesien er fryktelig humørløs. De nøkternt registrerende kortdiktene dominerer, sukker Spaans.
– Som Ingunn Økland i Aftenposten har konstatert: Stein Mehren hylles for tiden alle vegne, men ingen ville ha funnet på å lete etter en ny Mehren.
– Kortdiktet er en veldig lett sjanger, mener Sandell.
– Alle kan lære seg å skrive gjennomsnittlig gode haiku-dikt. Og hvordan kan noen tro, i et så kunnskapsbasert samfunn som vårt, at sannheten kommer som et dikt på tre linjer?

Mot, mot og mot. Samme hvor mye de forakter motens luner, kan ikke retrogardistene underslå at modernismekritikk er dish of the day. I Danmark har Anne Borup og hennes kolleger ved Syddansk Universitet startet demonteringen av "modernismekonstruksjonen", og selv Horace Engdahl – som hvert år deler ut Nobels litteraturpris på vegne av Svenska Akademien – hevdet i fjor at "modernismen er en maskin som går på tomgang".
Spørsmålet er om ikke også språkmaterialistene har tatt denne kritikken inn over seg. Hvor mange poeter finnes det egentlig som betrakter seg selv som en "avantgarde", og som lever etter maksimen "make it new"?
– Vi har kanskje overtatt en del av argumentasjonen fra modernismeoppgjøret innen akademia. Men foreløpig har det ikke fått noen betydning for norske forfatternes poetiske praksis, hevder Spaans.
– Vi befinner oss fortsatt trygt innenfor det modernistiske paradigmet. Det sørgelige er at modernismen har forfalt til stil: I sin tid var den anti-borgerlig og revolusjonær. I dag er modernismen selv en del av institusjonen.
Retrogardistene er opptatt av muntlighet, og at versemålet skal oppfattes som musikk, ikke som matematikk. Interessen for opplesningssituasjonen deler de – skulle man tro – med språkmaterialistene. Likevel har Spaans og Sandell lite til overs for den lydelige og visuelle poesien som praktiseres av forfattere som Vemund Solheim Ådland, Marte Huke, Ingrid Storholmen og Gunnar Wærness:
– Disse poetene skriver ut fra en forestilling om at lydene er meningsbærende. Det er en gammel påstand – den stammer fra Platon og ble tatt opp under barokken, før den siden ble fremtredende i mellomkrigstiden og sist på 60-tallet. Nå gjentas den for femte gang, sier Sandell.
– At språklydene har egenverdi, er greitt. Men det kan ikke være noe mål å isolere dem fra poesien for øvrig. En poet skal kunne holde fem-seks baller i luften samtidig – ikke velge seg én av dem.
– Vi er heller ikke spesielt begeistret for slampoesi, sier Spaans.
– For all del: Poesien må kommunisere. Men selv om slampoesien kan høres bra ut der og da, fungerer den sjelden på arket. Du kan si det slik: Om det finnes en mainstream innen poesien i dag, består den dels av språkmaterialisme, dels av slampoesi.

Ja til Marilyn. Enda retrogardistene mener at poesien hører hjemme i mørke kjellere – "den skal måtte oppsøkes", insisterer Sandell – har de faktisk et folkelig alibi: Både Spaans og Sandell er opptatt av sanglyrikk, og da særlig rapp.
– Jeg anmeldte i sin tid den første platen til Petter [svensk rappartist, red.anm.] i tidsskriftet Aorta, sier Sandell.
– Det morsomme er at rappen for en stor del består av knittelvers, rimede parvers med fire taker. Det er den gamle folkediktningens versemål i Nord-Europa. Dette er vi opptatt av: Å oppspore metriske elementer i de kunstformene som folk flest har et forhold til. Vi trenger å øke bevisstheten om denne poetiske fellesarven, ikke bryte den ned.
– Du skriver i den nye antologiens etterord at dere har vurdert å bygge opp "hele grunnforråd av […] standardiserte innslag, grunnet på metrisk tilrettelagte byggesteiner". Hva betyr det?
– Vi tenkte å lage et slags oppslagsverk for poeter, etter modell av de gamle dikterskolene. En ny versjon av Den yngre edda, om du vil – en håndbok i diktekunst, med metaforer, rim, synonymer og så videre. Poenget er å utvikle et symbolspråk og en metrikk alle skal kunne dele.
– Det aner oss at ville ha blitt mye bibelsk, og mye gresk?
– Ikke utelukkende. En retrogardistisk ikonografi inkluderer selvsagt Bibelen og gresk mytologi, men også en moderne mytologisk skikkelse som – ja, la oss si: Marilyn Monroe.

NY BOK
Urblå natt
Antologi med bidrag av bl.a. Håkan Sandell, Ronny Spaans, Annika B. Myhr, Eirik Lodén. 104 sider. Carl Forsbergs Bokförlag. 2005

Publisert 04. november 2005

Ein annan russisk diktar

2005-10-25T11:46:00.000+02:00

Den russiske diktaren Elena Sjvarts var i Noreg for snart ein månad sidan. Her er ein link til sume av dikta hennar på engelsk:http://www.arlindo-correia.com/040904.html
Ho rådde meg til å lesa fleire dikt av denne russiske sylvalderpoeten:

Through tannic steam I catch a glimpse of Fuji:
Against a yellow sky volcanic gold
A saucer narrows nature very strangely,
In shallow ripples lovely to behold.
The clouds, like little webs, like spider legs,
Are pierced by sun no bigger than a mote,
And bird-fish, fish-birds, flecks that will be dregs,
Spin azure topaz outlines as they float.
A tiny world with spring a world in it:
There comes an air of almonds, blare of horns,
And all the gulf if twice as large would fit
Encompassed in the hug of porcelain shores.
But now an unexpected twig - mimosa -
Has fallen where its shadow split the sky,
Just so, at times, in philosophic prose
A glint of poetry will catch the eye.

Ein paracet frå ein russisk poet

2005-10-23T15:42:00.000+02:00

Russisk poesi har mange paracetar å tilby. Bella Akhmadulina er ikkje minst god for hovudverk. Ei anna stor diktarinne, ei dansk ei, Inger Christensen gjendikta henne i Efterårsuret, ei bok som enno er å få tak i antikvariat. Boka kom ut i 1988. Her er ein poetisk "paracet" frå boka:

Jeg drages av en gammel stil,
af en fortryllet fortids tale.
Den har en mere skarp profil
end vore nutidsord kan male.

"Mit kongerige for en hest!"
Hvor hidsigt sagt, hvor ödselt!
Den sidste nytteslöse trods,
hvormed jeg selv er overdysset.

Engang så vågnet jeg i mörke,
og slaget er for evigt tabt.
Så husket jeg den gamle lösning
han ramt af vanviddet fik skabt.

Hvad er et kongerige vel
for mig der som et barn af tiden
tar en hest og gir en hest
for blot et öjeblik ved siden

af den jeg elsker. Rask af sted
min hest, min fyrigt stolte hest.
Jeg lar din töjle hänge ned.
Den barndomsflok du kendte best

den fanger du, den fanger du,
du når den öde, brune steppe.
Imens blir sejr og nederlag
så kjedeligt som flod og ebbe.

Jeg slipper kärligheden fri.
Og under födder letter
med middelalderlig magi
de spor som hesteskoen sätter.

Velkomen!

2005-10-23T14:20:00.000+02:00

Til alle parasittar og virus som treng poetiske paracet
Doktor Dyregod er klar for symptomar av alle slag...